Problemet er reelt
Det er fristende å avfeie spørsmålet raskt — med en teologisk formel eller en omformulering som gjør problemet mindre enn det er. Det fortjener det ikke.
Syndfloden som utrydder nesten hele menneskeheten (1 Mos 6–8). Drapet på alle førstefødte i Egypt (2 Mos 12). Befalingen om å utslette kanaaneerne — menn, kvinner, barn og dyr (5 Mos 7:1–2; Jos 6:21). Uzza som berørte Paktens ark for å hindre den fra å falle, og ble slått død på stedet (2 Sam 6:6–7). Elias som kaller ned ild fra himmelen over fem kohorter soldater (2 Kong 1). Bjørner som river i stykker 42 gutter fordi de hånte en profet for å være skallet (2 Kong 2:23–24).
Disse tekstene er der. De kan ikke bortforklares ved å si at de er mistolket, for de er rimelig klare. Spørsmålet er hva slags tekster de er — og hva vi gjør med dem.
Fem tilnærminger
1. Sjangerfeil: vi leser feil type tekst
Den vanligste feilen er å lese GT-fortellinger som historiske rapporter av typen «dette er nøyaktig hva som skjedde, slik Gud befalte det». Men som Niditch viser i sin analyse av Genesis, og Meyers i sin analyse av Exodus, er de bibelske fortellingene tradisjonslitteratur — tekster formet av generasjoner, redigert av redaktører med teologiske og politiske mål, og kommuniserende gjennom symboler, mønstre og overdrivelse (hyperbol) like mye som gjennom det bokstavelige innholdet.
Tallet «42 000 drepte» eller «hele folkeslaget utslettet» er i antikk krigsfortelling et kjent litterært grep for å vise total seier — ikke en bokstavelig kroppstelling. Det betyr ikke at vold ikke skjedde. Det betyr at teksten forteller det på sin tids vis, ikke på vår tids vis.
Implikasjon: Å lese disse tekstene som Guds detaljerte instruksjonsmanual er en sjangerfeil. De er Israels bearbeiding av sin egen historia — inkludert dens brutale elementer — sett gjennom troens linse.
2. Israels stemme, ikke nødvendigvis Guds
Et avgjørende hermeneutisk prinsipp: Ikke alt som sies i Bibelen er det Bibelen godkjenner. Job sier mye om Gud som Job til slutt innrømmer å ha sagt feil. Salmenes bok rommer begjær etter hevn («salig er den som tar dine barn og knuser dem mot fjellet», Salme 137:9) som aldri blir fulgt opp som Guds program.
Mange av krigsberetningene i GT er Israels egne fortellinger om sin historia — skrevet av israelittiske redaktører, i en tid der krigsfortellinger alltid inkluderte gudenes støtte til det eget folk. Den egyptiske farao skrøt av sin guds hjelp med like absolutt språk. Akkad-konger likeså. Det er sjangeren for en stammes eller nasjons selvforståelse, ikke en transkripsjon av Guds direktiver.
Implikasjon: Bibelen er ikke en jevn, homogen åpenbaring der hvert vers har lik tyngde. Det er en samling av tekster der Guds stemme høres gjennom menneskelige stemmer — og skillet mellom dem er ikke alltid enkelt å trekke.
3. Progressiv åpenbaring: Gud møter mennesker der de er
En klassisk teologisk løsning er læren om progressiv åpenbaring — at Gud åpenbarer seg gradvis gjennom historien, tilpasset mottakernes evne til å ta imot. De første tekstene i GT speiler en religiøs forståelse fra bronsealderen, med et gudsbilde som er formet av sin tid og sin kulturs forestillinger.
Jesu ord i Bergprekenen er eksplisitte om dette: «Dere har hørt det er sagt… men jeg sier dere…» (Matt 5:21–48). Jesus refortolker systematisk GT-tradisjonene — om hevn, om fiender, om eder. Han avviser ikke GT, men han overgår det. Johannes 1:18 sier at «ingen har noen gang sett Gud; den enbårne Sønn… har vist oss hvem han er». Kristus er den fulle åpenbaringen.
Implikasjon: GT er ikke Guds siste ord — det er Guds vei mot det siste ordet, som er Kristus. De brutale tekstene tilhører et tidlig stadium i denne bevegelsen.
4. Jesus som tolkningsnøkkel
Luther utviklet prinsippet om å lese hele Bibelen Christum treiben — «som driver mot Kristus». Det betyr ikke at GT kun er en samling forutsigelser om Jesus, men at Kristus er den som gir GT-tekstene sitt dypeste innhold.
Anvendt på de brutale tekstene: Hva sier Jesu liv og lære om vold mot fiender? «Elsk dine fiender» (Matt 5:44). «Den som tar til sverdet, skal falle for sverdet» (Matt 26:52). Jesu respons på Jakobs og Johannes’ ønske om å kalle ned ild over en samaritansk landsby: «Han snudde seg og refste dem» (Luk 9:55).
Hebreerne 1:1–2 formulerer dette teologisk: «I gamle dager talte Gud mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene. Men nå, i den siste tid, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Sønnen er Guds tydeligste, klareste tale. Eldre åpenbaringer leses i lys av ham — ikke motsatt.
Implikasjon: Å bruke GT til å forme bildet av Gud uten å lese det gjennom Kristus er å lese Bibelen baklengs, teologisk sett.
5. Det som ikke lar seg løse
Ærligheten krever å si dette: De fire tilnærmingene ovenfor hjelper, men de løser ikke alt.
Uzza som dør fordi han hindrer arken fra å falle — det er vanskelig å lese som pedagogisk progressiv åpenbaring. De 42 guttene og bjørnene — sjangerhypotesen hjelper, men grunnspørsmålet forsvinner ikke. Hvorfor er disse tekstene i Bibelen?
Noen svar:
- Bibelen inkluderer det virkelige, uferdige, røffe. Det er ikke en idealisert bok. Det er en bok om et folk og en Gud i møte med hverandre — inkludert de øyeblikkene menneskenes bilder av Gud er forvrengte eller uferdige.
- De ubehagelige tekstene minner oss om at Gud er annerledes enn oss — ikke kontrollerbar, ikke tam. En Gud som aldri er ubehagelig er sannsynligvis et speilbilde av oss selv.
- Mange av de vanskeligste tekstene er der nettopp for å utfordre: de stiller spørsmål om rettferdighet, om Guds karakter, om forholdet mellom makt og sannhet — uten å gi enkle svar.
Hva dette ikke er
Denne artikkelen er ikke et forsøk på å bevise at GT-Gud ikke er brutal, eller at alle vanskelige tekster egentlig er enkle å forklare.
Det er et forsøk på å vise at spørsmålet kan tas seriøst — at det finnes hermeneutiske verktøy som hjelper oss lese GT med mer presisjon, at Kristus er Bibelens tolkningsnøkkel, og at ærlighet om det som gjenstår ubesvart er bedre enn for raske apolegetiske svar.
For mange er dette et spørsmål som avgjør om de kan tro på Bibelen i det hele tatt. De fortjener at det behandles med respekt for hva de faktisk spør om.
Sammenheng med andre artikler
- bibeltolkning-innforing — hermeneutikk og sjanger
- hvordan-lese-narrativ — tradisjonslitteratur og hyperbol
- exodus-historisitet — Meyers om GT-tekstenes sjanger
- bibelens-tilblivelse — tekstenes redaksjonshistorie
- tvil-og-tro — de ti vanskelige spørsmålene
- historisk-relativisme-kristendom — Kaufman om historisk betingede formuleringer
- guds-kjærlighet — NT-bildet av Gud som tolkningsnøkkel
- bergprekenen — Jesu «men jeg sier dere»-refortolkning
Kilder
- studier-personlige — punkt 6 i «10 ting unge synes er vanskelig»
- Niditch-2012-Genesis — tradisjonslitteratur, sjanger og hyperbol i GT-narrativ
- Meyers-2005-Exodus — GT-tekster som noe annet enn historiske rapporter
- TEOL1010-bibeltolkning — hermeneutiske grunnprinsipper
Denne artikkelen er merket for utvidelse. Relevante kilder som kan tilføre mer: GT-teologi (Brueggemann), Gamla testamentets voldstekster (Seibert), kanonkritikk (Childs), og eventuelt apologetisk litteratur om temaet.