Det tilsynelatende motsetningsforholdet
“Folkekirke” og “misjon” fremstår ofte som størrelser i motsetning: Folkekirken er stabil og bevarende; misjonen er utålmodig og forandrende. Folkekirken vil bekrefte troende; misjonen vil vinne nye og utfordre nominelle.
Kirkemøtet 1996 vedtok at Den norske kirke skal være “en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke” — en formulering som kan virke som et umulig kompromiss.
To strategier
Folkekirkeperspektivet: Den høye oppslutningen om dåp og ritualer er verdt å ta på alvor. Svak tro er like god som sterk. Det som gjør et menneske til en kristen er dåpen, ikke aktivitet. Strategi: Bekreft og styrk folks kristne identitet. Ikke inviter dem inn “som om de er utenfor.”
Misjonsperspektivet: Flertallet er nominelle kristne; bare et mindretall har en levende tro. Sann tro må gi seg utslag i omvendelse, bekjennelse og deltakelse i fellesskap. Strategi: Utfordre folkekirkens passive medlemmer til omvendelse. Folkekirken er misjonsmark.
Et felles statisk premiss
Hegstad argumenterer for at begge perspektiver deler et statisk element i kirkeforståelsen:
- Folkekirkeperspektivet ser misjonsoppdraget som fullført med innføringen av folkekirken. Oppgaven er vedlikehold.
- Misjonsperspektivet er dynamisk utad (vinn verden), men statisk innover: Den troende gruppe ser seg som “innenfor” og misjonerer til de “utenfor.” Den troende gruppen selv er ikke under forandring.
En dynamisk, eskatologisk kirkeforståelse
Hegstads alternativ bygger på det eskatologiske perspektiv: Jesu forkynnelse om at “Guds rike er kommet nær” innebærer et allerede nå og et ennå ikke. Kirken er stedet for gudsrikens nærvær — men er ikke gudsriket selv.
Dette betyr:
- Grensen mellom “innenfor” og “utenfor” bør ikke trekkes for skarpt
- Det kristne fellesskapet er en del av verden og rommer både hellighet og synd
- Evangeliets kall til omvendelse gjelder like mye dem “innenfor” som “utenfor”
- Ingen av stedene — verken folkekirken eller den tette kristne gruppen — har nådd misjonsoppdragets endelige mål
Bekrefte og utfordre
En dynamisk kirkeforståelse gjør det mulig å både bekrefte og utfordre — uten at utfordringen impliserer at den man utfordrer er “utenfor.”
Man kan bekrefte: Den tro som ikke alltid gir seg mange offentlige uttrykk. Bønnelivet som foregår på sengekanten. Trosoverlevering i familien. Innsats i lokalsamfunnet som uttrykk for kristen tro.
Og samtidig utfordre: Privatreligiøsiteten på dens fellesskapsdimensjon. Fraværet fra gudstjeneste og nattverd.
Folkekirken som misjonsmodell
Hegstad støtter tanken (etter Hans Raun Iversen) om folkekirken som misjonsmodell: Misjon er ikke noe som kommer forut for, eller etter, folkekirken — men nettopp i folkekirken. Misjonsoppdraget er fullføres ikke ved å holde gudstjenestene i gang, men ved at dette skjer på en måte som er en “stadig ny manifestasjon av gudsriket.”
Kirken kan ikke tvihengse på posisjoner og tradisjoner for deres egen skyld. Oppdraget er konstant; midlene og formene varierer med situasjon og kontekst.
Church of England som eksempel
Church of England ble drastisk redusert fra en folkekirkesituasjon lik den norske til en klar minoritet. Rapporten Mission-shaped Church (2004) representerte en radikal nyorientering: Kulturbevissthet, menighetsplanting på tvers av subkulturer, og oppmykning av soknestrukturen.
Hegstad: Det er å håpe at norsk kirke kan gjøre tilsvarende erkjennelser før man er i ferd med å bli avviklet som folkekirke.
Sammenheng med andre artikler
- kristendom-i-norge — norsk kristendom i dag
- global-kristendom-oversikt — den globale konteksten
- det-livssynsapne-samfunn — sekularisering og pluralisering som bakteppe
- misjonsteologi → misjon-i-kontekst — teologisk grunnlag
Kilder
- TEO2610-Hegstad-NTM-2004 — Hegstad, H. (2004): Misjonerende folkekirke. Selvmotsigelse eller mulighet? Norsk Tidsskrift for Misjon 4/2004, s. 213–224