Misjonens utgangspunkt

Misjon springer ut av Treenighetslæren og kristologien: Faderen sender Sønnen, Sønnen sender apostlene utstyrt med Den hellige ånd (jf. misjonsbefalingen Matt 28:19). Målet er å trekke mennesker inn i det lovprisende fellesskapet for Gud i kirken.

Kirkens kjernevirksomhet er sentripetal (trekke inn: messen som himmelen på jord, Gudsnærværet i ord og sakrament) og sentrifugal (sende ut: gudstjenesten etter gudstjenesten, lekfolkenes vitnesbyrd i det daglige).


Tidlig misjon og kontekstualisering

Xi’an-stelen (Kina, 781) er et monument som illustrerer tidlig kontekstualisering: Nestorianske kristne nådde Kinas Tang-dynasti og fikk kongelig støtte i 638. Stelen er ca. 3 m høy og beskriver “den lysende religion fra det østromerske riket.” Religionen ble tolket som en form for taoisme — et eksempel på synkretisme og tilpasning.

Hieronymus (ca. 345–450): “Jesus er nærværende alle steder — ved Thomas i India, ved Peter i Roma, ved Paulus i Illyria…”

Folkekristianisering i middelalderen skjedde gjennom henvendelse til territorielle myndigheter, ordensvesenet (klosterordener som “lette tropper”) og lekfolket som vitner i daglige nettverk. Pave Gregor den Store sendte Augustin og 40 andre til England i 597 på oppdrag fra kong Ethelbert etter påvirkning av hans dronning Bertha.


Kontekstualisering som begrep

Kontekstualisering = Teologi i dialog med en særskilt kultur; å gi evangeliet en form og ramme som gjør det forståelig i en kulturell kontekst.

Fem kontekstualiseringsmodeller (Bevans/Johnsen):

  1. Antropologisk — Mottakeren bestemmer innholdet
  2. Oversettelsesmodellen — Evangeliet er universelt og oversettbart
  3. Syntetiserende — Samtalemodellen, forutsetter samstemthet
  4. Transcendentale — Forutsetter universell åndelig åpenhet
  5. Praksismodellen — Frigjøringsteologi, fokus på sosial endring

Protestant misjon ca. 1700–

Bartholomäus Ziegenbalg (1682–1719) — “Morning Star of Mission.” Teolog fra Halle, sendt til den dansk-norske kolonien Trankebar i India 1706. Fem prinsipper: Kirke og skole grunnlegges samtidig, bibeloversettelse, religionsstudier, oppsøkende virksomhet på morsmålet, mål om en indisk kirke med indisk presteskap.

William Carey (1761–1834) — “Father of Modern Mission.” Baptist, til India 1793. Motto: “Vent store ting av Gud! Våg store ting for Gud!”

Det 19. århundre — misjonsårhundret:

  • Fra kongemisjon til frivillig lekfolksmisjon
  • Angloamerikansk dominans — transnasjonale vekkelser
  • Karismatisk: misjon som “de varme hjerters sak”
  • Stor kulturell og politisk betydning: skole, helse, språkarbeid, bokproduksjon

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i Stavanger 1842 som lekmannsorganisasjon. Første utsending: Hans Paludan Smith Schreuder til Zululand i Sør-Afrika 1843. Utvidet til Madagaskar (1867), Kina (1901), Kamerun (1924).


Tre typer moderne misjonsvirksomhet

Kirkemisjon — Presteembetet som kirkekonstituerende; sakramentalt og fellesskapsorientert. Ortodoks og katolsk modell.

Selskapsmisjon (fra ca. 1800) — Organisert nedenfra, voluntaristisk og folkelig. NMS er eksempel.

Trosmisjon (fra ca. 1850) — Nedenfra, ledet “utenfra”; spiritualistisk med nedtoning av kirke, dogma og sakramenter. Overkonfesjonell/alliansemisjon. China Inland Mission (CIM, 1865) er eksempel.


Det 20. og 21. århundre

Edinburgh 1910 — Første store internasjonale misjonskonferanse. KV (1948) og LVF (1947) dannes.

Uppsala 1968 — “Missionaries go home” — marxistisk-inspirert frigjøringsteologi utfordrer tradisjonell misjon. Konflikt om misjonsteologi.

Lausannebevegelsen (1974) — evangelikalt alternativ.

Etter 1970: Sekularisering, selvstyrende nasjonale kirker. Radiomisjon (Ibra Radio 1955, NOREA 1956, LVF 1963). Korttidsmisjon.

I dag: Misjonens retning er snudd — det globale Sør sender nå misjonærer til Europa.


Sammenheng med andre artikler


Kilder