«Rasisme er holdninger og handlinger som definerer individer med antatt eller reell tilhørighet til en bestemt gruppe som så fundamentalt annerledes at de anses som kulturelt eller på annen måte mindreverdige og at de derfor bør utestenges eller kan diskrimineres.» — Bangstad & Døving 2015


Hva er rasisme?

Rasisme er ikke ett enkelt fenomen men et sammensatt og dynamisk begrep som opptrer i ulike former, retter seg mot ulike grupper og endrer seg over tid. Bangstad og Døving (2015) understreker at begrepet ikke kan fanges i én enkel definisjon.

Tre prosesser inngår i det som kan kalles rasisme:

  1. Å dele inn en befolkning i kategorier der noen gis negative essensielle trekk
  2. Å redusere et individs identitet til de negative karaktertrekkene for en kategori
  3. Å bruke disse trekkene som argument for underordning og diskriminering

To viktige distinksjoner

Grader

Wieviorka (1995) skiller mellom hverdagsrasisme (ikke del av politiske bevegelser) og institusjonalisert rasisme der rasistiske forestillinger er vevd inn i samfunnets strukturer. Apartheid i Sør-Afrika er det mest ekstreme eksempelet på det siste.

Former

Den biologisk begrunnede rasismen (hudfarge som markør for «rase») er den klassiske formen. Fra 1970-80-tallet ble en kulturell rasisme eller ny-rasisme mer vanlig — der kultur og religion brukes som markører for «ulikhet» fremfor arvematerialet. Bangstad og Døving beskriver dette som en overgang fra den truende «brune pakistaneren» til den truende «fanatiske muslimen» — en «rasisme uten raser».


Den vitenskapelige rasismens historie

Carl von Linné (1707–1778) klassifiserte i Systema naturae (1735) fem varianter av homo sapiens i et hierarki — med europeeren øverst («hvit, sangvinsk, smart») og afrikaneren nederst («svart, lat, bekymringsløs»). Linnés system ga rasistiske holdninger et angivelig vitenskapelig grunnlag.

På 1800-tallet utviklet raseteoriene seg gjennom skrifter av Knox, de Gobineau og Chamberlain. Chamberlains Die Grundlagen des XIX Jahrhundert (1899) utpekte jødene som «germanernes arvefiende» og øvde direkte innflytelse på Hitler.

Den rasehygieniske bevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet ønsket å «beskytte» europeiske raser mot «degenerering». I Norge var Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen sentrale. Den norske steriliseringsloven av 1934 førte til hundrevis av steriliseringer av taterkvinner ned til 14-årsalderen, frem til 1977.

Etter 1945 konkluderte UNESCOs ekspertpanel (1950) at det ikke er vitenskapelig grunnlag for biologisk rasisme. Men forestillingene lever videre — ikke alltid i eksplisitt rasespråk, men i kulturelle og religiøse generaliseringer.


Rasisme i Norge

Benjamin Hermansen-drapet (26. januar 2001) — en 15-åring drept av nynazister på Holmlia — utløste en massemønstring på 40 000 mennesker i Oslo mot rasisme. Drapet demonstrerte at rasistisk ideologi med lange historiske røtter fortsatt er farlig.

Twitter-kampanjen norskrasisme (2013) viste at hverdagsrasisme er utbredt — i form av nedsettende kommentarer om hudfarge, religion og klær. Det er ikke alltid en eksplisitt ideologi, men en gjentakende praksis som reduserer mennesker til deres gruppemedlemskap.


Rasisme og kristendom

Kirken har en kompleks rolle i rasismens historie. Kolonimisjon legitimerte tidvis undertrykkingen av andre folk som «sivilisering». Noen kristne teologer har brukt imago Dei (alle er skapt i Guds bilde) som det sterkeste anti-rasistiske argument; andre har historisk brukt Bibelen til å forsvare rasistiske strukturer. Den sør-afrikanske DRC-kirken ga teologisk begrunnelse for apartheid helt frem til 1980-tallet.

Barmen-erklæringen (1934), forfattet av Karl Barth, var blant annet et svar på nazismens raseteologi — at Jesu Kristi åpenbaring ikke kan suppleres med raselæren. Se luthers-teologi og moderniteten-og-opplysningen.


Sammenheng med andre artikler


Kilder