Kilde: RL1016-Bagge-2020
Fil: raw/papers/RL1016/Den-antikke-verden/Bagge, Sverre H. (2020) Europa tar form år 300 til 1350.md | Kompilert: 2025-05-06
Bagge, Sverre H. (2020): Europa tar form: år 300 til 1350, kap. 1: «Fra oldtid til middelalder», s. 27–44. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-64560-1. Brukt i RL1016.
Nøkkelinnhold
Grensen mellom oldtid og middelalder: Et skjønnsmessig skille, tradisjonelt knyttet til Vestromerrikets fall (ca. 376–476). Men dette er del av en bredere global krise (ca. 200–650) der alle store oldtidsimperier brøt sammen — fra Kina til Roma. I øst ble sivilisasjonen gjenopprettet; i vest ble den erstattet av en ny epoke.
Det mest markante skiftet i vest: Bysivilisasjonen forsvant, erstattet av ensidig jordbruksøkonomi og enklere samfunnsorganisasjon. Det enhetlige middelhavsområdet ble splittet i tre sivilisasjoner: vestlig kristenhet, østlig kristendom (Bysants) og islam.
Konsekvenser av tredelingen:
- Middelhavet mistet sin rolle som sentrum for sivilisasjon
- Middelhavssivilisasjonene spredte seg til nye folk (germanske stammer, slavere, arabere)
- Det arabiske imperiet overtok Romerrikets funksjon i øst — og var enda større
Germanske invasjoner: Ikke primært voldelig ødeleggelse, men gradvis infiltrasjon og overtagelse. Mange germanske ledere ønsket å bevare, ikke ødelegge, den romerske sivilisasjonen. Kirken ble det institusjonelle kontinuitetselementet.
Islamsk ekspansjon (600-t.): Tok Egypt, Syria, Palestina, Nord-Afrika og Spania fra det kristne imperiet. Kirken mistet sine rikeste og mest befolkede regioner. Dette endret kristendommens geografiske tyngdepunkt permanent nordover.
Relevante wiki-artikler
→ fra-oldtid-til-middelalder → kirken-ost-og-vest → statsreligion → kristendommens-historie-oversikt