Kilde: TEOL2310-reformasjon-3
Fil: raw/papers/TEOL2310-teologihistorie/Tidlig moderne tid - reformasjonen/3.Reformasjon av døden og det kristne livet/ | Kompilert: 2025-05-06
TEOL2310 Teologihistorie — Reformasjonen, modul 3: «Reformasjon av døden og det kristne livet». MF Vitenskapelig Høyskole, John Kaufman.
Primærtekster
- Luther: «En preken om det å forberede seg på å dø» (1519), Verker i utvalg, s. 297–310 (nb.no)
- Luther: Trøst til mødre som har mistet sitt udøpte barn (1542), Reformasjon nå, s. 119–122 (oversatt av John Kaufman etter WA 53, s. 205–208)
- Kirkeordinansen av 1539: «Hvordan man skal føre lik til jorden», Reformasjon nå, s. 239–241
- Bugenhagen, Johannes: «En kristelig preken over den ærverdige D. Martin Luthers lik og begravelse» (1546), Reformasjon nå, s. 241–248
- Kirkeordinansen av 1537: Om ceremonier
Supplerende litteratur
- Czaika, Otfried: om reformasjonens spredning og utdanning (ARG 107; Melloni-bind)
- Despot/Outlaw King — historisk kontekst
- Boktryck och reformation — reformasjonen og trykkekunsten
Nøkkelinnhold
Luthers dødsteologi: Bort med skjærsilden og alt den innebærer. Den døende skal feste blikket på Kristus, ikke på egne synder. Troen er svaret, ikke gjerningene. Frigjøring fra angst og fra plikten til å gjøre nok.
Trøst til mødre: Et av Luthers mest gripende tekster. To argumenter: (1) Guds skjulte råd er oss ukjent — et barnedødsfall er ikke Guds straff. (2) En kristen mors inderlige lengsel etter dåp er en bønn som Gud hører (Rom 8:26). Ånden går i forbønn med ordløse sukk.
Begravelsespraksis: Kirkeordinansen 1539 fastsatte luthersk begravelsespraksis: bort med messen for de avdøde, inn med salmesang og en oppstandelsesprekneken. Fokus skifter fra de avdødes skjebne til de levendes trøst og håp.
Bugenhagens likpreken (1546): Luthers nærmeste venn fremstiller ham som et redskap Gud brukte — ikke helgen i katolsk forstand, men et menneske Gud kalte.
Relevante wiki-artikler
→ reformasjonen-og-doden → luthers-teologi → sheol-og-oppstandelsen → dapen