Anselm og det ontologiske gudsbevis
«For jeg søker ikke å forstå for å tro; jeg tror for å forstå.» — Anselm, Proslogion, kap. 1
En bønn, ikke en avhandling
Det er lett å glemme — fordi argumentet selv har blitt så berømt og så abstrakt diskutert i filosofihistorien — at Proslogion (1078) ikke er en filosofisk avhandling i moderne forstand. Det er en bønn. Anselm, abbed ved klosteret Bec i Normandie, skriver i andre person til Gud, og det berømte argumentet for Guds eksistens er innfelt i en lengre meditativ tekst om sjelens lengsel etter å se Guds ansikt.
Åpningskapittelet er en av middelalderlitteraturens vakreste tekster:
«Kom nå, du ringe dødelige. Legg for en liten stund fra deg dine bekymringer, og trekk deg tilbake en kort stund fra dine urolige tanker. Kast av deg dine byrder og bekymringer; legg bort ditt arbeid og slit. Gjør for en liten stund plass for Gud, og finn ro i ham.»
Anselm beskriver menneskets tilstand etter syndefallet som en eksil: «Fra vårt hjemland til eksil; fra synet av Gud til vår blindhet; fra udødelighetens glede til dødens bitterhet og frykt.» Mennesket er skapt for å se Gud, men har ikke gjort det det er skapt for å gjøre.
Og så, midt i denne klagen, formulerer Anselm sitt program: «Jeg søker ikke å forstå for å tro; jeg tror for å forstå.» Dette er den berømte formelen fides quaerens intellectum — «troen som søker forståelse». Troen kommer først; forståelsen er troens fordypning, ikke dens forutsetning.
Bakgrunn: Fra Monologion til Proslogion
Anselm (1033–1109) ble født i Aosta i de italienske Alpene, ble til slutt erkebiskop av Canterbury, og er kjent som «den andre Augustin» for sin trofasthet mot Augustins teologi. Han søkte det Augustin kalte «nødvendige grunner» (rationes necessariae) for troens innhold — ikke for å erstatte troen med fornuften, men for å vise at troens innhold også er forståelig, sammenhengende, rasjonelt begripelig.
Før Proslogion hadde Anselm skrevet Monologion — en samling argumenter for at det må finnes et høyeste og beste vesen som ikke har sin godhet og storhet fra noe utenfor seg selv. Disse argumentene var, etter Anselms eget syn, gode — men de var mange, og de var kompliserte. Anselm ble besatt av et ønske: å finne ett enkelt argument som kunne bevise alt på én gang — Guds eksistens og alle Guds vesentlige egenskaper, i én og samme tankebevegelse.
Han forteller selv at denne søken nesten plaget ham — han forsøkte å legge ideen bort, uten å lykkes — til argumentet endelig kom til ham. Det er dette argumentet — fremlagt i kapittel 2 av Proslogion — som senere fikk navnet det ontologiske argumentet (et navn gitt av Kant flere hundre år senere; Anselm selv brukte ikke denne termen).
Argumentet (kap. 2–4)
Definisjonen
Anselms utgangspunkt er ikke en definisjon av Gud i tradisjonell forstand («den allmektige skaperen» osv.), men en formel som — etter Anselms påstand — alle, også den vantro, kan forstå og være enig i:
«Noe enn hvilket intet større kan tenkes» (aliquid quo nihil maius cogitari possit)
Dette er ikke en påstand om at Gud eksisterer — det er bare en beskrivelse av begrepet Gud, en beskrivelse som etter Anselm selv «den dåren» (jf. Sal 14:1 og 53:1: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud») forstår når han hører den.
Argumentets logiske steg
Anselm bygger argumentet i flere trinn:
1. Selv dåren, som benekter at Gud finnes, forstår uttrykket «noe enn hvilket intet større kan tenkes» når han hører det.
2. Det som forstås, eksisterer i forståelsen (in intellectu) — på samme måte som en maler, før han har malt et bilde, har bildet «i sin forståelse», selv om han ikke ennå forstår at det eksisterer i virkeligheten.
3. Altså eksisterer «noe enn hvilket intet større kan tenkes» i alle fall i forståelsen — selv dåren må innrømme dette.
4. Men kan «noe enn hvilket intet større kan tenkes» eksistere bare i forståelsen?
5. Nei — for dersom det eksisterer bare i forståelsen, kan det også tenkes å eksistere i virkeligheten — og det ville være større.
6. Men da ville «noe enn hvilket intet større kan tenkes» være noe enn hvilket et større kan tenkes — en selvmotsigelse.
7. Derfor må «noe enn hvilket intet større kan tenkes» eksistere både i forståelsen og i virkeligheten.
Anselms egen konklusjon, rettet direkte til Gud: «Og dette er du, Herre vår Gud. Du eksisterer så sant at du ikke engang kan tenkes å ikke eksistere.»
Kapittel 3 — det forsterkede argumentet
I kapittel 3 går Anselm enda et skritt videre. Han argumenterer for at «det som ikke kan tenkes å ikke eksistere» er større enn «det som kan tenkes å ikke eksistere» (det som er nødvendig, er større enn det som er kontingent). Dersom «noe enn hvilket intet større kan tenkes» kunne tenkes å ikke eksistere, ville det ikke være det enn hvilket intet større kan tenkes — igjen en selvmotsigelse.
Konklusjonen er sterkere enn i kapittel 2: Det er ikke bare at Gud eksisterer — det er at Gud eksisterer på en måte som gjør det umulig å tenke at han ikke eksisterer. Gud er, med et senere filosofisk begrep, et nødvendig vesen.
Kapittel 4 — hvordan «dåren» kunne si det han ikke kunne tenke
Anselm avslutter argumentets kjerne med en interessant presisering: Hvordan kan dåren «si i sitt hjerte» at Gud ikke finnes, dersom dette — etter Anselms argument — er utenkelig?
Svaret er et skille mellom to måter å «tenke» noe på:
- Å tenke ordet som betegner noe (man kan uttale ordene «Gud finnes ikke» uten egentlig å gripe hva de betyr)
- Å forstå det tingen selv er (og da er det umulig å tenke at Gud ikke finnes)
Dåren kan altså si ordene — men forstår han egentlig hva Gud er, kan han ikke samtidig benekte at Gud finnes. Det er en form for begrepsanalytisk nødvendighet: Den som virkelig forstår hva Gud er, ser at eksistens er innbakt i selve begrepet.
Resten av Proslogion — Guds egenskaper (kap. 5–7 og videre)
Etter å ha «bevist» at Gud eksisterer, bruker Anselm samme formel — «det enn hvilket intet større kan tenkes» — til å utlede Guds egenskaper, ett etter ett. Metoden er konsekvent: For hver egenskap spør Anselm om det er bedre å ha den enn ikke å ha den. Dersom svaret er ja, må Gud ha den — for Gud er, per definisjon, det største som kan tenkes.
Kap. 5: Gud er rettferdig, sannferdig, lykkelig — og alt som det er bedre å være enn ikke å være. Gud er den eneste som eksisterer gjennom seg selv (per se) og som har skapt alt annet av ingenting.
Kap. 6: Hvordan kan Gud fornemme (sense) noe, siden han ikke er en kropp? Anselms svar: Sansing er egentlig en form for kunnskap. Gud «sanser» i den forstand at han kjenner alt fullkomment — ikke gjennom kroppslige sanseorganer, men på en måte som er bedre enn kroppslig sansing.
Kap. 7: Hvordan kan Gud være allmektig, når det finnes ting Gud ikke kan gjøre — han kan ikke lyve, ikke synde, ikke gjøre det som er gjort til ugjort? Anselms svar er filosofisk elegant: Disse «manglende evnene» er ikke egentlig makt — de er svakhet. Å kunne lyve er ikke en kraft; det er en sårbarhet for det onde. Gud er allmektig nettopp fordi han ikke kan disse tingene — det ville vært en svakhet, ikke en styrke, om han kunne.
Dette er et eksempel på Anselms karakteristiske metode: Han bruker ordspill og begrepsanalyse (på latin enda tydeligere enn i oversettelse — potentia, impotentia og posse deler samme rot) for å vise at intuitivt paradoksale utsagn om Gud er logisk konsistente når begrepene analyseres riktig.
Gaunilos innvending — «Den tapte øya»
Anselm selv beordret at hans Proslogion alltid skulle utgis sammen med en kritikk skrevet av en munk ved navn Gaunilo — «Et svar på dåren sine vegne» (Liber pro insipiente) — og Anselms eget svar til Gaunilo. Dette er uvanlig: Anselm anså kritikken som så viktig for å forstå argumentet at den måtte følge med.
Gaunilos mest kjente innvending er den såkalte «den tapte øya»-parodien: Tenk deg en øy i havet — «den mest fullkomne øy som kan tenkes», rikere på uutsigelige goder enn noe annet land. Etter Anselms logikk: Dersom denne øya bare eksisterte i forståelsen, kunne den tenkes å eksistere i virkeligheten også — og det ville vært større. Altså må «den mest fullkomne øy som kan tenkes» eksistere i virkeligheten.
Men dette er absurd — vi kan ikke bevise en øys eksistens ved rent å definere den som «den mest fullkomne tenkelige». Gaunilos poeng: Hvis Anselms argumentform er gyldig, kan den brukes til å «bevise» eksistensen av hva som helst — bare ved å legge til «det mest fullkomne tenkelige X» foran det. Det må være noe feil med selve argumentformen.
Anselms svar
Anselms svar er at parallellen ikke holder: Formelen «det enn hvilket intet større kan tenkes» er unik fordi den — i motsetning til en øy, som alltid er en begrenset, kontingent ting — refererer til noe som per definisjon ikke kan ha noen begrensning. En øy, uansett hvor fullkommen, er fortsatt en endelig, avhengig, kontingent ting; den «kan tenkes å ikke eksistere» uten selvmotsigelse. Men «det enn hvilket intet større kan tenkes» er, ifølge Anselms kapittel 3-argument, nettopp det som ikke kan tenkes å ikke eksistere — og denne egenskapen er det som gjør formelen unik og ikke-overførbar til øyer, perfekte enhjørninger eller andre tenkte objekter.
Om dette svaret er tilfredsstillende, har vært diskutert i nesten tusen år.
Argumentets videre liv i filosofihistorien
Anselms argument forsvant ikke med ham. Det har dukket opp igjen og igjen i filosofihistorien, i ulike former:
Descartes (1641) formulerte en variant: Gud er per definisjon et «uendelig fullkomment vesen», og eksistens er en fullkommenhet — derfor må Gud, for å være fullkommen, eksistere.
Kant (1781) ga argumentet sitt navn («det ontologiske argumentet») — og presenterte den klassiske innvendingen: Eksistens er ikke et predikat. Å si at noe «eksisterer» tilfører ikke noe nytt til begrepet om tingen — det sier bare at begrepet har en instans i virkeligheten. Å legge «eksisterende» til en beskrivelse av Gud («den mest fullkomne, eksisterende…») endrer ikke begrepet, det avgjør bare om begrepet refererer til noe virkelig — og det kan ikke avgjøres ved ren begrepsanalyse.
Norman Malcolm (1960) og Charles Hartshorne gjenopplivet argumentet på 1900-tallet med vekt på kapittel 3 (nødvendig eksistens) snarere enn kapittel 2.
Alvin Plantinga (1974) formulerte en modal versjon med begreper fra modallogikk («mulige verdener»): Dersom det er mulig at et maksimalt stort vesen eksisterer (eksisterer i en mulig verden), og et maksimalt stort vesen per definisjon eksisterer i alle mulige verdener dersom det eksisterer i én — da eksisterer det i den faktiske verden også. Plantinga selv mente argumentet var logisk gyldig, men ikke nødvendigvis overbevisende — fordi premissen («det er mulig») kan benektes uten selvmotsigelse.
Hvordan forholder dette seg til andre gudsbevis?
Det er nyttig å plassere Anselms argument i forhold til de øvrige gudsbevisene (se gudsbevis):
De kosmologiske argumentene (Kalam, «ubetinget betinger») og designargumentene er a posteriori — de begynner med en observasjon om verden (at den eksisterer, at den er fininnstilt) og argumenterer til Gud som forklaring.
Anselms argument er a priori — det begynner ikke med noen observasjon om verden i det hele tatt. Det begynner med et begrep — «det enn hvilket intet større kan tenkes» — og hevder å utlede eksistens fra begrepet alene, uten referanse til erfaring.
Dette gjør det ontologiske argumentet til filosofihistoriens mest radikale gudsbevis — og samtidig det mest kontroversielle. Dersom det er gyldig, beviser det Guds eksistens uten å se på verden i det hele tatt. Men nettopp denne radikaliteten gjør mange filosofer — troende som ikke-troende — skeptiske: Kan virkelig eksistens følge av ren begrepsanalyse?
Teologisk betydning utover argumentet
Selv om det ontologiske argumentet er det mest berømte ved Proslogion, er det verdt å understreke at boken som helhet har en bredere teologisk betydning:
Fides quaerens intellectum ble et program for hele den skolastiske tradisjonen som fulgte — troen søker forståelse, ikke fordi troen er mangelfull uten forståelsen, men fordi forståelsen er en gledelig fordypning av det man allerede tror og elsker. Anselm skriver ikke for å overbevise en vantro filosof — han skriver som en troende munk som ber om innsikt.
Guds egenskaper som «det beste tenkelige» — Anselms metode for å utlede Guds egenskaper (rettferdighet, sannhet, lykke, allmakt) ved å spørre «er dette bedre enn det motsatte?» har vært innflytelsesrik for perfect being theology — en tilnærming til systematisk teologi som fortsatt brukes av filosofiske teologer i dag.
Forholdet mellom tro og fornuft — Anselm representerer det Vesterlandets filosofihistorie ofte kaller «høyvannsmerket» for fornuftens rolle i teologien blant middelalderens tenkere. Han søkte «nødvendige grunner» selv for inkarnasjonen og treenigheten — emner senere teologer ofte behandlet som rene mysterier hinsides fornuftens rekkevidde. Samtidig er det uklart om Anselm mente disse «grunnene» var tilgjengelige for naturlig fornuft uavhengig av tro, eller om innsikten i dem forutsatte den guddommelige «illuminasjon» (opplysning) han ber om i bønneform gjennom hele Proslogion.
Sammenheng med andre artikler
- gudsbevis — de øvrige (primært a posteriori) gudsbevisene
- apofatisk-teologi — den negative teologiens tradisjon, som på mange måter er Anselms motpol
- teologisk-metode — fides quaerens intellectum som metodisk program
- augustin — Augustin som Anselms forbilde og inspirasjon
Kilder
- Anselm-Proslogion — Anselm av Canterbury (1078): Proslogion, overs. Thomas Williams, i: Basic Writings. Hackett Publishing, 2007
- TEOL2310-teologihistorie-middelalderen — TEOL2310, modul 3: Skolastisk teologi
- studier-personlige — egne studier og notater