Jødedommen i Norge
«Det var først i 1851 at forbudet mot jøder som fantes i Grunnloven paragraf 2, ble opphevet.» — Rian 2018
Opprettet: 2025-04-18 | Oppdatert: 2025-05-16 | Kilder: 2
Frem til 1851 — jødeparagrafen
Selv om jødedommen ser sin begynnelse tilbake til Abraham og Moses, er det først i løpet av 1800-tallet at det vokser frem en jødisk befolkning i Norge. Frem til 1851 var det i praksis forbudt for jøder å bo i landet — noen unntak fantes for portugiserjøder og de med leidebrev.
Forbudet var ikke primært teologisk motivert. Rian (2018) viser at det i større grad var basert på politiske motsetninger og et negativt bilde av jøder som gruppe — tvil om deres evne og vilje til å innpasse seg i samfunnet.
Da Grunnlovens §2 ble endret i 1851, åpnet det for innvandring. Det første året innvandret likevel bare én person. Etablering av jødiske menigheter og institusjoner tok tid.
Frem til andre verdenskrig
I Bergen nådde antallet jøder aldri over 40, og det ble aldri etablert en jødisk menighet.
I Trondheim ble den første jødiske gravlunden opprettet i 1902, og «Det Mosaiske Trossamfunn» stiftet i 1905.
I Oslo ble den første gravlunden etablert allerede i 1869. «Det jødiske Samfund i Christiania» ble stiftet i 1892, omdøpt til «Det Mosaiske Trossamfunn i Christiania» (D.M.T.). Allerede i 1893 kom et nytt trossamfunn, og i 1901 et tredje — noe som skapte strid om disponering av gravplassen. Etter konsolideringer satt man fra 1939 igjen med D.M.T.
Slaktemetodestriden: I mellomkrigstiden ble den jødiske slaktemetoden forbudt i 1930. Norge ble dermed ett av få europeiske land med slikt forbud — noe som rammet tilgangen på kosher-mat betydelig.
Under andre verdenskrig
Den tyske okkupasjonen tok over Trondheims synagoge allerede i 1941, men jødene fikk i utgangspunktet fortsette med religiøs undervisning og gudstjenester under endrede forhold.
Dette endret seg dramatisk i 1942. Arrestasjoner og deportasjoner økte kraftig. Jødiske eiendommer ble konfiskert, inkludert synagoger. De fleste deporterte ble sendt til Auschwitz.
Omtrent 42 prosent av den jødiske befolkningen i Norge ble drept i forbindelse med okkupasjonen.
Gjenoppbygging etter krigen
En folketelling i 1946 viste kun 559 jøder igjen i Norge — mange av dem enker. Menighetene måtte restrukturere seg. For første gang fikk kvinner stemmerett og kunne velges inn i styret.
En del jødisk innvandring kom i etterkrigstiden, men norske myndigheters politikk for å spre flyktninger til mindre steder hindret at de nye innvandrerne kom i kontakt med de jødiske menighetene i Oslo og Trondheim.
I Oslo åpnet et samfunnshus ved siden av synagogen i 1960 — med ukentlig kiddush (religiøst-sosialt samvær) etter lørdagsgudstjenesten. Fra 1976 til 1991 ble det utgitt et felles jødisk menighetsblad for Oslo og Trondheim. I 1980 ble en ny rabbiner ansatt i Oslo — første gang på 20 år — noe som ga ny kraft til menighetslivet og kosher-matforsyningen.
Jødedommen i dag
Selv om menighetene historisk har vært konservative, ser man i dag en bevegelse mot en mer moderne-ortodoks retning, særlig i Oslo. Dette har åpnet for en mer aktiv rolle for kvinner i gudstjenestene.
Familien er den primære arenaen for jødisk identitet — ikke synagogen. Store deler av den praktiske trospraksisen foregår i hjemmet.
Nyere generasjoner er opptatt av å bevare religiøse tradisjoner, men praktiserer dem gjerne noe enklere — ritualene kortes ned, særlig av hensyn til barna. Interessant nok er barna i noen familier mer opptatt av strikt kosher-kosthold enn foreldrene.
Tre jødiske trossamfunn eksisterer i dag, og representerer ulike retninger innen jødisk tro.
Sammenheng med andre artikler
- jodedommen — jødedommens tro og praksis
- abraham-i-tre-religioner — Abraham som felles referansepunkt
- det-livssynsapne-samfunn — det norske livssynslandskapet
Kilder
- studier-jodedommen-i-norge — eget studium, basert på Rian, D. (2018): «Jødedommen i Norge», i Jacobsen (red.): Verdensreligioner i Norge, Universitetsforlaget
- TEOL1010-bibeltolkning — kulturkontekst