I Det gamle testamentet
Ofringer var den primære formen for gudstilbedelse i GT-Israel. Det fantes ulike typer: brennoffer, syndoffer, takkoffer og grødeoffer. Dyreoffer — særlig lam — var det vanligste. Sentralt i offertanken var ikke handlingen i seg selv, men holdningen bak: abels offer ble akseptert fordi det ble båret frem i tro og tillit til Gud (Hebreerne 11:4), mens kains ble avvist.
Tempelet som offersted
Fra Davids tid og fremover ble tempelet i Jerusalem det sentrale stedet for ofringer i Israel. kong-david planla tempelet, og hans sønn Salomo bygde det. Tempelet var ikke bare et gudshus, men selve midtpunktet for det religiøse livet.
Kristen teologi
I NT tolkes Jesu død som det endelige offeret — en soning som avslutter behovet for dyreoffer. Hebreerbrevet argumenterer eksplisitt for dette. messias-teologien henger tett sammen med offertanken: Messias er ikke bare en politisk frelser, men et soneoffer.
Sammenheng med andre artikler
- abel — hans offer ble akseptert
- kain — hans offer ble avvist
- kong-david — planla tempelet
- messias — Jesu soningsdød som det endelige offer
- gamle-testamentet — offerpraksis gjennomsyrer GT
Kilder
- abel — beskriver Abels offer og dets aksept