Wiki

Johannesprologen — Joh 1:1-18

I begynnelsen var Ordet — Johannes' åpning er teologiens tetteste tekst: Logos som guddommelig fornuft og personlig vesen, inkarnasjonens paradoks, og lys som skinner i mørke.

7 min lesning

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» — Joh 1:1

«Og Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far — full av nåde og sannhet.» — Joh 1:14

Strukturen

Prologen (1:1-18) er en hymne over Johannesevangeliets tema. Den er neppe skrevet som en prolog satt foran en ferdig tekst — den er snarere et destillat av evangeliets teologi, komprimert til 18 vers. Strukturen er ringformig (inclusio):

  • 1:1-2 — Logos i begynnelsen, hos Gud, som Gud
  • 1:3-5 — Logos som skaperkraft og livets lys
  • 1:6-8 — Johannes som vitne til Lyset (ikke selv lyset)
  • 1:9-11 — Det sanne Lyset kommer til verden — verden kjenner ham ikke
  • 1:12-13 — De som tar imot ham: Guds barn
  • 1:14 — Inkarnasjonens kjerne: Ordet ble kjøtt
  • 1:15 — Johannes vitner (gjentas)
  • 1:16-17 — Nåde over nåde; Moses/loven vs. nåde/sannhet i Kristus
  • 1:18 — Ingen har sett Gud; Sønnen har åpenbart ham

Logos — ordets filosofiske og bibelske bakgrunn

Det greske begrep

Logos (λόγος) betyr på klassisk gresk «ord», «fornuft», «tale» eller «prinsipp». Logos rot-betydning er den verbale formidlingen av en tanke — det å ta en idé og krystallisere den i en form som kan kommuniseres til andre. Det er derfor logos oversettes med en overraskende lang liste ord i norske bibeloversettelser: ord, tale, budskap, grunn, sak.

I gresk filosofi fikk logos en særlig vekt: Heraklit (ca. 500 f.Kr.) brukte det om det rasjonelle prinsippet som styrer universet. Stoikerne utviklet det videre — logos er det guddommelige fornuftsprinsippet gjennomvevet i hele skaperverket. For grekerne var logos et ontologisk prinsipp som definerte tingenes grunnleggende struktur — men et upersonlig, livløst og abstrakt filosofisk konsept.

Filon av Alexandria (ca. 20 f.Kr.–50 e.Kr.), en jødisk filosof, brukte logos som bindeleddet mellom den transcendente Gud og den materielle verden. Han var godt kjent med Johannes’ kulturelle miljø.

Bechtle (Ezra Project): ikke Platon, men GT

Bechtle understreker noe viktig: Selv om det er nyttig å kjenne til tidligere sekulære bruk av et ord, er den mest verdifulle informasjonen den som kommer fra de nærmeste kildene — først NT selv, så den greske GT-oversettelsen, Septuaginta.

I Septuaginta (LXX) brukes logos konsekvent om «Herrens ord» — Guds dynamiske, aktive kommunikasjon av sitt formål og sin plan til sitt folk. Det er dette GT-bakteppet som er mest formende for Johannes: «Herrens ord kom til profeten», «Herrens ord skapte himmelen» (Sal 33:6). Logos er ikke primært en filosofisk abstraksjon, men den personlige, handlende Guds åpenbaring.

Johannes’ radikale steg

Det kristne Logos skiller seg fra forgjengeren: Logos er ikke lenger, som hos grekerne, en amorf idé — ikke et abstrakt prinsipp. Det er nå bevisst; et tenkende, resonerende vesen med en personlighet, et teleologisk sinn og en aktiv orientering i verden.

Johannes bruker den greske ideen om «guddommelig fornuft» eller «Guds sinn» for å knytte an til datidens lesere — og introduserer Jesus for dem som Gud. Men det er et strategisk valg, ikke en kapitulasjon til gresk filosofi. Johannes’ poeng er ikke «det dere greske filosofer kaller logos — det er Jesus». Det er omvendt: «Det Gud fra evighet har vært — skapende, talende, handlende — dette er blitt kjøtt i Jesus fra Nasaret.»

Vers-for-vers: de teologiske nøklene

«I begynnelsen» (v. 1a)

En archē — «i begynnelsen». Johannes ringer med Gen 1:1 (Bereshit — «i begynnelsen skapte Gud»). Men der Moses begynner med skapelseshandlingen, begynner Johannes før skapelsen: Logos var allerede der. Ikke «ble til» — var.

«Ordet var hos Gud» (v. 1b)

Pros ton theon — bokstavelig «vendt mot Gud», «i relasjon til Gud». Det er ikke bare lokasjon (ved siden av) men retning — et ansikt-til-ansikt-fellesskap. Logos er distinkt fra Faderen, i relasjon med Faderen.

«Ordet var Gud» (v. 1c)

Theos ēn ho logos — den berømmelig vanskelige setningen. På gresk mangler «Gud» her bestemt artikkel (theos, ikke ho theos). Grammatisk indikerer dette: Logos deler Guds natur — uten å si at Logos er identisk med hele guddomsvesenet. Det er en av nøkkeltekstene i kampen mot både arianisme (Logos er en skapt størrelse) og modalisme (Logos er bare et annet navn for Faderen).

Burge (1999): Johannes balanserer to sannheter i én setning — Logos’ distinkthet fra Faderen og Logos’ fullkomne guddommelighet.

«All ting ble til ved ham» (v. 3)

Logos er skapermiddel. Koblingen til Gen 1 er eksplisitt: Gud skapte ved å tale. Logos er det talte Guds-ord som bringer verden til eksistens. Kol 1:16 og Heb 1:2 bekrefter dette.

«I ham var liv, og livet var menneskenes lys» (v. 4)

To av Johannesevangeliets grunnmotiver introduseres: zōē (liv — alltid det guddommelige, evige liv hos Johannes, ikke bare biologisk eksistens) og phōs (lys — Guds åpenbarende nærvær). Disse to motivene vevs gjennom hele evangeliet.

«Lyset skinner i mørket, og mørket fikk ikke bukt med det» (v. 5)

Katelaben — «fikk bukt med» eller «forsto» (begge oversettelser er mulige på gresk). Trolig dobbeltbetydning: Mørket forstod ikke lyset, og klarte heller ikke slukke det.

Inkarnasjonen (v. 14)

«Og Ordet ble kjøtt» (sarx egeneto).

Sarx betyr «kjøtt» — det aller mest materielle, det forgjengeliges og sårbarhetens grunnstoff. Johannes velger ikke anthropos (menneske) eller sōma (kropp). Han velger sarx. Det er polemisk mot doketismen: Logos ble ikke bare tilsynelatende menneskelig. Han ble kjøtt — sårbar, dødelig, legemlig.

Eskēnōsen — «tok bolig», bokstavelig «slo leir», «reiste sitt telt». Det er Septuagintas ord for Guds tabernakkel i ørkenen (skēnē = telt/tabernakkel). Johannes sier: Det som Shekinah-herligheten var i tabernakelet — Guds reelle nærvær midt blant sitt folk — det er nå blitt kjøtt i Jesu person.

«Full av nåde og sannhet» (v. 14b)

Charis kai alētheia — nåde og sannhet. Disse to er i GT det hebraiske chesed we’emet — «trofast kjærlighet og pålitelighet». Det er paktsspråket. Johannes sier: Paktsattributtene som Gud åpenbarte for Moses (2 Mos 34:6 — «Herren er rik på nåde og sannhet») er nå personifisert i Kristus.

Monogenēs — enbåren (v. 14, 18)

Monogenēs betyr «enestående», «av ett slag», «enbåren». Det er ikke primært «førstfødte» men «unik av sitt slag». Det er det barnet foreldrene bare har ett av — uerstattelig. Hebreerbrevet bruker det om Isak (11:17): Han var ikke det eneste Abrahams barnet biologisk (Ismael), men det eneste som bar løftets arv.

Lys og mørke — evangeliets grunnkonflikt

Prologen introduserer et tema som går gjennom hele Johannesevangeliet: lys mot mørke. Det er ikke dualisme — som om lys og mørke er jevnbyrdige motpoler. Det er en asymmetrisk kamp der lyset alltid seirer.

  • Kap. 3: «Menneskene elsket mørket fremfor lyset» — men lyset er kommet
  • Kap. 9: Den blindfødte ser; de seende er blinde
  • Kap. 11: Lasarus i mørket — kalt frem til lyset
  • Kap. 20: Oppstandelsens morgen — mørket er overvunnet

Moses og Kristus (v. 17)

«For loven ble gitt ved Moses; nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.»

Johannes setter ikke loven opp mot nåden som om loven var dårlig. Han sier: Det ufullstendige peker mot det fullkomne. Moses formidlet Guds vilje i bud og forskrifter. Kristus er Guds vilje i person — han er ikke en ny lovgiver, men Logos i kjøtt.

«Ingen har noensinne sett Gud» (v. 18)

Prologen avsluttes med en nøkkelsetning: «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har tolket ham.»

Exēgeomai — «tolket», «forklart» (derav «eksegese»). Sønnen er Faderens eksegese — den levende utleggelsen av hvem Gud er. All tale om Gud peker frem mot eller tilbake på Kristus som den endelige åpenbaringen.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger