Wiki

Korstogene (1095-1291)

To hundre år med væpnede pilegrimsferder til Det hellige land — motivasjoner, forløp, konsekvenser for kirke-islam-relasjonen og korstogenes teologiske arv.

5 min lesning

«Dieu le veut» — «Gud vil det» — slagord fra det første korstog, 1095

Hva var korstogene?

Korstogene (ca. 1095-1291) var en serie militære ekspedisjoner organisert av den vestlige kirken med sikte på å erobre og beholde Det hellige land — særlig Jerusalem — fra muslimsk kontroll. De var en av middelalderens mest dramatiske og konsekvensrike begivenheter, og påvirket forholdet mellom kristendom og islam på måter som er merkbare den dag i dag.

Begrepet «korstog» er moderne — deltakerne selv kalte det peregrinatio (pilegrimsferd) eller expeditio (ekspedisjon). Korset som symbol ble bokstavelig tatt på: Korsfarerne sydde et kors på kappe eller rustning.

Bakgrunn og motivasjoner

Den seljukiske trusselen

I 1071 led det bysantinske riket et knusende nederlag mot de tyrkiske seljukkene ved Manzikert i Lilleasia. Store deler av det tidligere kristne Lilleasia falt under muslimsk kontroll. Da keiser Alexios I Komnenos i 1095 sendte bud til pave Urban II om militær hjelp, var det i en situasjon av reell krise.

Urban IIs tale i Clermont (1095)

Pave Urban II kalte til kirkemøte i Clermont i november 1095 og holdt en tale som utløste det første korstog. Han tegnet et bilde av kristne i Det hellige land som ble undertrykt, av Jerusalem som var profanert, og av plikten til å befri det. Han lovet avlat — tilgivelse for synder — til alle som tok korset.

Responsens umiddelbarhet overrasket Urban selv: Folkemengden roper Deus lo vult («Gud vil det»), og tusenvis melder seg.

Motivasjonenes kompleksitet

Korstogsmotivasjonene var sammensatte og kan ikke reduseres til én forklaring:

Religiøs pilegrimsfromhet: Jerusalem var det høyeste mål for kristen pilegrim. Å «befri» graven der Kristus lå — og selv delta i en hellig krig — ble av mange oppfattet som den ypperste religiøse gjerning.

Militær adel uten land: Primogenitur (eldstesønnens arverett) etterlot mange yngre adelsmenn uten gods og gård. Korstogene tilbød muligheten for ære, rikdom og land i øst.

Pavens politiske interesser: Etter den investiturstriden mellom pave og keiser, ønsket paven å demonstrere at han var Europas øverste leder — ikke keiseren. Et korstog ledet av paven var en slik demonstrasjon.

Handel og økonomi: Italienske bystater som Venezia, Genova og Pisa så muligheter for handelsprivilegier i det rike øst.

De viktigste korstogene

Det første korstog (1096-1099): Den mest vellykkede. Etter en blodig marsj gjennom Lilleasia og Syria inntok korsfarerne Jerusalem 15. juli 1099 etter lang beleiring. Massakren på byens muslimske og jødiske befolkning var brutal. Korsfarerstatene ble opprettet: Kongeriket Jerusalem, Antiokia, Edessa og Tripoli.

Det andre korstog (1147-1149): Utløst av Edessas fall til muslimene i 1144. Ledet av kong Ludvig VII av Frankrike og keiser Konrad III. Mislyktes fullstendig.

Det tredje korstog (1189-1192): Utløst av Saladins gjenerobring av Jerusalem i 1187. Ledet av de tre mektigste kongene i Europa: Richard Løvehjerte av England, Filip II av Frankrike og Fredrik Barbarossa av Det hellige romerske rike. Fredrikbarbarossa druknet underveis. Richard nådde ikke Jerusalem, men forhandlet frem avtale om kristent pilegrimsadgang.

Det fjerde korstog (1202-1204): Ble omledet og plyndret det kristne Konstantinopel i stedet for å nå Det hellige land. Et vendepunkt i kirkehistorien: Vest plyndret Øst. Skismaet mellom østkirken og vestkirken, allerede formalisert i 1054, ble heretter uopprettelig i folkets bevissthet. Se kirken-ost-og-vest.

Seinere korstog: Det femte til niende korstog (1217-1272) oppnådde lite varig. Det niende korstog under Ludvig IX av Frankrike endte med hans død i Tunis i 1270. I 1291 falt Acre — siste korsfarerfæste — og korsfarertiden var over.

Teologiske begrunnelser og problemer

Rettferdig krig og hellig krig

Augustin hadde utviklet læren om bellum iustum — rettferdig krig — som satte betingelser: Rettferdig sak, rettmessig autoritet, riktig intensjon. Korstogsteologer som Bernhard av Clairvaux radikaliserte dette til bellum sacrum — hellig krig, der selve draping av Guds fiender ble fremstilt som gudstjeneste.

Bernhards ord til templarridderordenen: En kriger som dør for Kristus, dør ikke — han overgår til herlighetens rike. Det er en teologisk vending som normaliserer religiøst motivert vold.

Avlat og frelse

Urbn IIs løfte om avlat til korsfarerne knyttes til det seinere avlatsystemets utvikling. Tanken om at spesielle religiøse gjerninger — inkludert militær tjeneste — kunne forkorte lidelsen i skjærsilden, ble her koblet til krigsdeltakelse. Luther ville to hundre år seinere angripe nettopp denne teologien.

Maktforholdet mellom pave og fyrster

Korstogene styrket pavemaktens posisjon i 1100-tallets første halvdel — paven som Europas øverste organisator av en internasjonal kampanje. Men de seinere korstogenes fiasko svekket pavens prestisje tilsvarende.

Konsekvenser for kirke-islam-relasjonen

Korstogene preget forholdet mellom kristendom og islam i generasjoner:

For muslimer ble korstogene erfart som en brutal og uforutsigbar aggresjon fra vest. Saladin (1137-1193) fremstod i kontrast som en ridderlig seiersvinner som behandlet de beseirede med en mildhet korstogshærene sjelden viste.

For kristne minoriteter i Midtøsten var korstogene ofte en katastrofe — vestkirken anerkjente ikke østkirkens eksistens, og lokale kristne ble ikke sjelden angrepet av korsfarere som ikke skjelnet mellom muslimske og kristne arabere.

For dialogen: Korstogene skapte en arvelig mistillit som vanskeliggjorde fredelig religiøs dialog. Samtidig ga de paradoksalt nok kanaler for kulturell utveksling: Arabisk vitenskap, filosofi og medisin fant veien til Europa gjennom kontakten i korsfarerstatene.

Se kirken-og-islam og kirken-ost-og-vest.

Det store skisma (1054)

Som en parallell hendelse i samme periode: I 1054 ble den formelle splittelsen mellom den romerske og den konstantinopolitanske kirke fullbyrdet. Pavens utsending og patriarken av Konstantinopel utstedte gjensidige bannlysninger. Stridstemaene inkluderte:

Filioque: Vestkirken hadde lagt til filioque («og Sønnen») i trosbekjennelsen — Ånden utgår fra Faderen og Sønnen. Østkirken avviste dette som en uautorisert tillegg til en tekst fastsatt av de store konsilene.

Pavens jurisdiksjon: Roma hevdet overordnet myndighet over hele kirken. Konstantinopel anerkjente Roma som én æreverdig patriarki blant fem — ikke som universiell overhode.

Liturgiske og disiplinære forskjeller: Spørsmål om geistliges sølibat, fastepraksiser og liturgisk språk.

For det store skismaets fulle behandling, se kirken-ost-og-vest.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning