«Herre, gjør meg til et redskap for din fred.» — tilskrevet Frans av Assisi
To ordener, ett oppdrag
På 1200-tallet vokste det frem to nye religiøse ordener som skulle prege vestlig kristendom dyptgripende: fransiskanerne og dominikanerne. Begge var tiggermunkeordener (mendicantes — «de tiggende») — i motsetning til de eldre benediktinske og cisterciensiske klosterne som var stedfast forankret i ett sted, var disse ordenene mobile, byfokuserte og uten kollektiv eiendom.
McGrath (Historical Theology) beskriver perioden: «The Middle Ages witnessed the founding of several major new religious orders.» De to ordenene representer to komplementære svar på kirkens utfordringer i en ny urban og intellektuell tid.
Frans av Assisi (ca. 1181-1226) og fransiskanerne
Personen
Giovanni di Pietro di Bernardone — kjent som Francesco, Frans — ble født i Assisi i Umbria som sønn av en velstående kjøpmann. Han vokste opp i rikdom og ambisjon, deltok i lokale kriger og drømte om ridderliv.
Omvendelsen kom gradvis: Et møte med en spedalsk som han omfavnet fremfor å fly fra; en stemme fra et forfallent krusifiks i San Damiano-kirken som sa: «Frans, gjenoppbygg min kirke»; og til slutt det radikale bruddet med faren — han tok av seg klærne og leverte dem tilbake, og erklærte at han heretter bare hadde én Far, i himmelen.
Frans tok Jesu ord i Matteus 10 bokstavelig: Ingen pung, ingen sekk, ingen sko, ingen stav. Evangeliet som levemåte, ikke bare lære.
Ordenen
McGrath: «He was joined by Clare of Assisi, formerly a noblewoman, who founded the order of ‘Poor Clares.‘» Det de satte i sentrum var fattigdom — ikke bare personlig, men kollektiv. Brødrene skulle eie ingenting, verken individuelt eller som orden.
Fransiskanerne ble kalt «Grå brødre» (Grey Friars) etter sine mørke grå habitter. De virket i byene, blant fattige og syke, og deres forkynnelse hadde en folkelig, billedrik karakter som nådde frem der formell teologi ikke kom.
McGrath: «The order was distinguished by its emphasis on individual and corporate poverty.»
Teologisk skole
Fra den fransiskanske tradisjonen sprang noen av middelalderens mest originale tenkere: Bonaventura (ca. 1217-1274), som kombinerte mystisk fromhet med filosofisk stringens; Duns Scotus (ca. 1266-1308), som utviklet en subtil metafysikk; og William av Ockham (ca. 1287-1347), hvis nominalisme utfordret hele den realistiske tradisjonen og la grunnlaget for seinere empirisme.
Dominikus de Guzman (1170-1221) og dominikanerne
Personen
Dominicus Guzman var spansk prest av adelig bakgrunn. Hans kallsopplevelse kom gjennom møtet med katarene i Sør-Frankrike — en dualistisk bevegelse som tiltrakk seg mange nettopp fordi dens ledere levde asketisk og hardt, i skarp kontrast til en ofte korrumpert og velstående lokalklerus.
Dominikus innså at kampen mot kjetteri krevde to ting: Lærdom og et troverdig levesett. Hans svar var en orden som kombinerte begge.
Ordenen
Dominikanerne — «Svarte brødre» (Black Friars) etter den svarte kappen over den hvite habitt — ble grunnlagt med en eksplisitt intellektuell profil. McGrath: «founded by the Spanish priest Dominic de Guzman (1170-1221), with a particular emphasis on education. By the end of the Middle Ages, the Dominicans had established houses in most major European cities, and made a significant contribution to the intellectual life of the church.»
Studiehusene (studia) var sentrale i dominikansk organisasjon. Brødrene skulle studere teologi og filosofi, og dra ut som forkynnere med intellektuell rustning.
Teologisk skole
Den dominikanske teologiske posisjonen ble utviklet av to giganter: Albert den Store (ca. 1200-1280), som arbeidet med å integrere Aristoteles i kristen tenkning; og fremfor alt Thomas Aquinas (ca. 1225-1274), hvis Summa Theologiae ble middelalderens mest systematiske teologiske verk og siden har vært den katolske kirkens filosofiske referansepunkt.
McGrath: «Albert the Great, Thomas Aquinas, and Peter of Tarantaise» som de fremste dominikanske teologene.
To idealer, to teologiske tradisjoner
McGrath understreker at de to ordenene ikke bare var fromhetsidealer — de representerte distinkte teologiske skoler:
Dominikanerne tok utgangspunkt i Aristoteles’ filosofi og arbeidet med å vise at tro og fornuft ikke er i konflikt, men at fornuften kan lede frem mot troens port. Thomas’ fem gudsbevis er det klassiske eksempelet.
Fransiskanerne var mer skeptiske til fornuftens kapasitet og betonte vilje og kjærlighet over intellekt, og Augustins arv over Aristoteles’ nyoppdagede skrifter. Bonaventuras mystiske teologi er den fremste uttrykket for dette.
McGrath: «It is impossible to understand the development of the theological ideas of Martin Luther (originally an Augustinian friar) or the theological debates at the Council of Trent without having some knowledge of these schools.»
Universitetene og ordenenes rolle
Begge ordenene var dypt involvert i den fremvoksende universitetsinstitusjonen. McGrath beskriver at Paris ble det intellektuelle sentrum av Europa, og at de religiøse ordenene etablerte sine egne hus der. Sorbonne-universitetet ble en arena der dominikansk og fransiskansk teologi møttes og konkurrerte.
McGrath: «The University of Paris soon established itself as a leading center of theological speculation, with such scholars as Peter Abelard, Albert the Great, Thomas Aquinas, and Bonaventure.»
Arven
Fransiskanernes vekt på Kristi fattigdom og frivillig enkelthet ble en vedvarende utfordring til kirkens velstand. I reformasjonstiden ville denne kritikken finne nye uttrykk. Frans’ spiritualitet — blant fugler og blomster, med Laudato Si-hymnen — inspirerer fortsatt.
Dominikanernes intellektuelle arv lever i tomismen og nythomismen, som fortsatt er offisiell filosofi i den katolske kirke. Ordenen produserte ikke bare teologer, men også inkvisitorer — en mørkere side av ordenens kamp for ortodoksi.
Begge ordenene viser at middelalderkirken ikke var intellektuelt stagnant — den var et rom for radikal nyskapning, både i fromhet og i teologi.
Sammenheng med andre artikler
- klosterlivet — det monastiske idealet som bakgrunn
- middelalderteologi — skolastikken og teologiens utvikling
- reformasjonen — Luther som augustinermunk; ordenenes arv
- gudsbevis — Aquinas’ fem veier
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath, A.E.: Historical Theology, part0007 (The Middle Ages and the Renaissance)
- studier-personlige — egne studier og notater