Opprinnelse
Klosterlivet oppsto som en direkte reaksjon på endringene i den kristne kirken på 300-tallet. Da keiser Konstantin legaliserte kristendommen og den gradvis ble statsreligion, opplevde mange at skillet mellom kirke og verden ble utydelig. Det å være kristen gikk fra å være et radikalt valg til å bli en samfunnsnorm. Som motreaksjon trakk mange seg ut som eremitter. Over tid organiserte disse seg i løst tilknyttede samfunn, og i år 320 opprettet Pahom fra Egypt det første klosteret.
Tidlig middelalder: Benediktinerordenene
Grunnlagt av Benedikt av Nursia, som regnes som klosterlivets far i Vesten. Hans Regula Benedicti — rundt 50 sider fordelt på 73 kapitler — ble en praktisk og konkret oppskrift på fellesskapsliv i Kristi etterfølgelse. Sentralt: lydighet og ydmykhet. Dagen var nøye regulert mellom bønn, manuelt arbeid og messefeiring, med Salmenes bok som bærende tekst. Ordenen ble svært velstående, bl.a. ved å rekruttere barn fra adelen.
Høymiddelalderen: Cistercienserne
Oppkalt etter Citeaux i Burgund, grunnlagt av abbeden Robert av Molesme for å gjenopprette Benedikts opprinnelige enkelhet. Strukturelt nytt: hvert kloster var en «datter» av et «moderkloster», som skapte et nettverk uten å bli sentralisert. Mer balansert dagsprogram mellom gudstjeneste (opus dei), åndelig lesning (lectio divina) og fysisk arbeid. Klostrene lå gjerne mer avsides, og lekbrødre — rekruttert fra lavere klasser — fikk for første gang plass innenfor klostermurene.
Senmiddelalderen: Tiggerordenene
Knyttet til den nye bykulturen. De viktigste: fransiskanerne og dominikanerne. Viktige særtrekk: medlemmene var ikke knyttet til et spesifikt kloster, men til hele ordenen. Geografisk organisert i provinser med valgt ledelse. De gikk ut i verden fremfor å trekke seg tilbake. Forkynnelse, sjelesorg og fattigdomsideal. Dominikanerne la vekt på intellektuelt arbeid og studier; fransiskanerne på radikal fattigdom og mystisk fromhet.
Kvinner i klosterlivet
Kvinner som gikk i kloster ble kalt nonner. De levde enten i egne klostre eller i dobbeltklostre med felles ledelse, men separat fra munkene. Likevel ga klosterlivet mange kvinner muligheter for åndelig utfoldelse som ellers ikke hadde vært tilgjengelige. Den mest kjente er Hildegard av Bingen, som ble abbedisse som 38-åring og fikk sine visjoner anerkjent av paven i 1147.
Munker og prester — to ulike kall
Prester ble definert av vigslingen (sakrament); munker av løftene om lydighet, fattigdom og kyskhet (vota monastica). Disse to sporene var i prinsippet atskilte, men overlappet i praksis.
Sammenheng med andre artikler
- statsreligion — statsliggjøringen av kirken som utløste klosterbevegelsen
- martyriet-og-helgenkult — martyrtradisjonen som klosterlivets forløper
- askese-i-oldkirken — askesens røtter
- apostoliske-fedre — kirkefedre tilknyttet klostertradisjon
- augustin — augustinereremittene er en av tiggerordenene
Kilder
- klosterlivet — akademisk oppgave om klosterlivets utvikling