«Jeg er Guds hvete, og la meg males av dyrs tenner, slik at jeg kan bli funnet å være rent brød for Kristus.» — Ignatius av Antiokia, Brev til romerne, ca. 107 e.Kr.
Hvem er de apostoliske fedrene?
«Apostoliske fedre» er en samlebetegnelse for kristne forfattere fra ca. 90–150 e.Kr. — den generasjonen som fulgte umiddelbart etter apostlene. Noen av dem kjente apostlene personlig. Polykarp hevdet å ha møtt apostelen Johannes. Klemens av Roma er muligens nevnt i Filipper 4:3.
Disse skriftene er ikke kanoniske NT-skrifter, men de er de eldste kristne dokumentene vi har utenfor NT — og de gir et unikt innblikk i hva den første generasjonen etter apostlene trodde og praktiserte.
Skriftsamlingen inkluderer vanligvis:
- Klemens’ første brev (1 Klem) — ca. 96 e.Kr.
- Ignatius’ syv brev — ca. 107–110 e.Kr.
- Polykarp av Smyrna — brev og martyrberetning
- Didache — ca. 70–100 e.Kr.
- Barnabasbrevet — ca. 100–130 e.Kr.
- Hermas’ Hyrde — ca. 100–150 e.Kr.
Klemens av Roma (ca. 96 e.Kr.)
Klemens var biskop i Roma mot slutten av det første århundret. Hans brev til menigheten i Korint er det eldste bevarte kristne brevet utenfor NT.
Bakgrunnen: En fraksjonskamp i Korint hadde ført til at de eldste ble avsatt. Klemens skriver på vegne av den romerske menigheten for å gjenopprette orden — og gjør det med en autoritet som antyder at Roma allerede på dette tidspunktet hadde en viss særstilling.
Apostolisk suksesjon: Klemens formulerer tidlig det som blir kjernen i suksesjonsteorien:
«Apostlene forkynte evangeliet for oss fra Herren Jesus Kristus; Jesus Kristus ble sendt fra Gud. […] Overalt der de forkynte, satte de inn som biskoper og diakoner de som ble funnet verdig — etter å ha prøvet dem ved Ånden.» (1 Klem 42)
Dette er den tidligste formulerte tanken om en sammenhengende kjede fra Kristus → apostlene → biskopene. Den ble avgjørende for kirkens selvforståelse i de påfølgende århundrene.
Rettferdiggjørelse av tro: Klemens skriver i kap. 32: «Vi er ikke rettferdiggjort ved oss selv eller ved vår visdom eller fromhet […] men ved troen, ved hvilken Den allmektige Gud har rettferdiggjort alle fra evighet av.» Reformatorer som Luther siterte Klemens som bevis for at sola fide var oldkirkens lære.
Ignatius av Antiokia (ca. 107–110 e.Kr.)
Ignatius var biskop i Antiokia i Syria og ble arrestert under keiser Trajan (98–117). På vei til martyrdøden i Roma skrev han syv brev til ulike menigheter — dokumenter av enorm historisk og teologisk verdi.
Brevene: Efeserne, Magneserne, Trallerne, Romerne, Filadelfierne, Smyrnaerne og Polykarp.
Biskopsembetet
Ignatius er den første forfatteren som tydelig skiller mellom tre embeter — biskop, eldste og diakon — og insisterer på at disse er gudgitte ordninger:
«Se til at dere alle følger biskopen, slik som Kristus Jesus følger Faderen, og presbyteriet som apostlene. Respekter også diakonene som Guds bud. La ingen gjøre noe som hører Kirken til, uten biskopen. […] Der biskopen viser seg, der skal menigheten også være — akkurat som der Kristus er, der er den himmelske hær.» (Smyrnaerne 8)
Og mer kontant: «Det er ikke lovlig uten biskopen hverken å døpe, eller ofre, eller feire kjærlighetsmåltid.» (Smyrnaerne 8)
Og til Efeserne: «Han som er innenfor alteret er ren; men den som er utenfor alteret — det vil si den som gjør noe uten biskopen, presbyteriene og diakonene — er uren i sin samvittighet.»
Mot doketismen
Ignatius kjemper mot dem som hevdet at Kristus bare syntes å lide. Han insisterer på Jesu fulle legemlige virkelighet med en aggressivitet som avslører hvor truende han oppfattet denne læren:
«Han led virkelig, akkurat som han virkelig stod opp.» (Smyrnaerne 2)
Martyriet som lengsel
Brevet til romerne er et intenst dokument der Ignatius ber menigheten om ikke å redde ham:
«Jeg er Guds hvete, og la meg males av dyrs tenner, slik at jeg kan bli funnet å være rent brød for Kristus. Heller fremprovosér de ville dyr, så de kan bli min grav og ikke etterlate noe av mitt legeme — slik at jeg ikke, når jeg har sovnet inn, skal bli til byrde for noen. Da skal jeg virkelig være en disippel av Jesus Kristus, når verden ikke en gang ser mitt legeme.» (Romerne 4)
Polykarp av Smyrna (ca. 69–155 e.Kr.)
Polykarp var biskop i Smyrna og er det fremste bindeleddet mellom aposteltiden og den apologetiske generasjonen. Ifølge Ireneus hadde han møtt apostelen Johannes personlig.
Brevet til Filipperne: Et praktisk pastoralbrev som siterer Paulus hyppig — et tegn på at Paulusbrevene allerede var samlet og lest som autoritative.
Martyriet til Polykarp (ca. 156 e.Kr.) er den eldste bevarte martyrberetningen etter NT. Fortalt av øyenvitner, inneholder det den berømte scenen der Polykarp nekter å fornekte Kristus. Prokonsulen beordrer ham: «Bann Kristus!» Polykarp svarer:
«I åtti og seks år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe ondt. Hvordan kan jeg spotte min Konge og Frelser?» (Polykarp-martyriet 9)
Martyrberetningen er bevisst fortalt med paralleller til Jesu lidelseshistorie — stemmen fra himmelen, forræderiet, den veldige bålet som ikke skader ham, det endelige stikket med dolken.
Didache (ca. 70–100 e.Kr.)
Se didache for full gjennomgang. Kortfattet: Didache er den tidligste bevarte kirkeordenen — en praktisk håndbok for dåp, faste, bønn, nattverd og mottak av reisende profeter. Den er et vindu inn i den tidligkristne hverdagen som ingen annen kilde gir.
Barnabasbrevet (ca. 100–130 e.Kr.)
Et anonymt brev — ikke skrevet av Barnabas. Det er en allegorisk tolkning av GT der alle GT-skikkene forstås som symboler som peker på Kristus, ikke som reelle jødiske praksiser. Det representerer en tidlig form for kristen supersesjonisme: kristendommen overtar og tolker jødedommens skrifter.
Hermas’ Hyrde (ca. 100–150 e.Kr.)
En lang, visjonær tekst i tre deler — visjoner, befalinger og lignelser. Hermas var lekmann i Roma. Særlig viktig: Han argumenterer for at det er mulig med én forsoning etter dåpen — et svar på den voksende bekymringen for hva som skjer med kristne som synder etter omvendelsen. Boken var nær ved å bli kanonisk.
Hva de apostoliske fedrene forteller oss
Om embetsstrukturen: Fra Didachens løse struktur med omreisende profeter, via Ignatius’ sterke biskopsembete, ser vi kirkens institusjonalisering i sanntid over bare noen tiår.
Om kanon: Disse forfatterne siterer flittig fra det som ble NT — men uten alltid å si «det står skrevet». Det forteller oss at kanonprosessen var underveis, men ikke fullført. Se nt-kanon.
Om teologi: Kampen mot doketisme (Ignatius), mot jødiske tolkninger (Barnabas), for orden og enhet (Klemens) — de apostoliske fedrene kjemper på mange fronter samtidig.
Om kontinuitet: De ønsker å stå i direkte linje fra apostlene. Suksesjonslæren, sitatene fra apostelskriftene, referansene til «det vi mottok fra apostlene» — alt dette er en kamp om autoritet i en tid da mange konkurrerende grupper hevdet apostolisk opprinnelse.
Sammenheng med andre artikler
- didache — Didache utdypet
- martyriet-og-helgenkult — martyriet som teologi og praksis
- nt-kanon — kanonprosessen og de apostoliske fedrenes rolle
- tidligkristent-mangfold — mangfoldet de apostoliske fedrene reagerte mot
- gnostisisme — doketisme og Ignatius’ motstand
- kristendommens-tilblivelse — den etterapostolske tidsalder
- tidligkristen-gudstjeneste — gudstjenestepraksis i oldkirken
- klemens-av-alexandria — ikke å forveksle med Klemens av Roma
Kilder
- ANF01-apostolic-fathers — Roberts & Donaldson (red.): Ante-Nicene Fathers, vol. 1: The Apostolic Fathers with Justin Martyr and Irenaeus. CCEL/Hendrickson, 1885
- TEOL2310-teologihistorie-oldkirken — primærtekster og Kaufmans forelesninger
- Pedersen-2012-oldkirken — Pedersen: Kirkens historie: Oldkirken, kap. 1