Wiki

Gnostisisme

Det mest utbredte «kjetteriet» i det 2. og 3. århundre — og en av de viktigste utfordringene som tvang den tidlige kirken til å definere seg selv.

6 min lesning

Hva er gnostisisme?

«Gnostisisme» er en moderne samlebetegnelse for en rekke bevegelser i det 2. og 3. århundre som deler noen grunnleggende trekk, men som varierer betydelig innbyrdes. Begrepet er omdiskutert — mange forskere foretrekker å snakke om «gnostiske bevegelser» fremfor én samlet «gnostisisme».

Kjernen er gnosis (gresk: kunnskap) — ikke kunnskap i allmenn forstand, men en hemmelig, frelsende innsikt i virkeligheten: hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvordan vi vender tilbake.

Pedersen (2012) peker på at gnostisismen sannsynligvis oppstod rundt år 100 i byer som Antiokia og Lilleasia — ikke som en utenforkommende trussel mot kirken, men som en intern bevegelse blant kristne som søkte å fortolke evangeliet i møte med gresk-romersk kultur og filosofi.

Grunnleggende trekk

De fleste gnostiske bevegelser deler disse elementene:

1. Kosmologisk dualisme Den materielle verden er ikke skapt av den høyeste Gud, men av en lavere, ufullkommen — eller direkte ondsinnet — guddommelighet kalt Demiurgen. Demiurgen identifiseres ofte med GT’s Gud (JHVH), som dermed ikke er den sanne Gud.

2. Guddommelige gnister i mennesket Menneskets sanne selv er en gnist av det guddommelige lys som har falt ned i materien og blitt fanget. Frelse er ikke soning for synd, men oppvåkning — å erkjenne sin opprinnelse og vende tilbake.

3. En transcendent, skjult Gud Den høyeste Gud er fullstendig bortenfor skaperverket — ukjent, uutsigelig, upåvirket. Mellom ham og materien er det et hierarki av åndsmakter (aioner/pleromaet).

4. En frelser som bringer gnosis Kristus (eller en tilsvarende frelserskikkelse) er utsendt fra det guddommelige pleroma for å vekke de «pneumatikerne» (de åndelige) til selverkjennelse. Han er ikke virkelig blitt menneske — hans kropp er tilsynelatende (doketisme).

5. Et tredelt menneskesyn Menneskene deles i tre kategorier:

  • Pneumatikere (åndelige) — har guddommelig gnist, kan frelses
  • Psychikere (sjelelige) — vanlige kristne, kan kanskje frelses gjennom tro
  • Hylikere (materielle) — er fortapt

De viktigste retningene

Valentinianisme

Valentin (ca. 100–175) var den mest filosofisk sofistikerte gnostiske læreren. Han underviste i Roma og hadde stor innflytelse. Hans system beskriver et komplekst kosmos av 30 aioner i pleromaet. Fallet skjedde da den yngste aion, Sophia (Visdom), forsøkte å erkjenne den skjulte Faderen uten sin make — og dermed skapte en feil som resulterte i materien.

Valentinianerne leste de samme evangeliene som andre kristne, men tolket dem «åndelig» og esoterisk. De krevde ikke brudd med den katolske kirke — de anså seg som de «åndelige» innenfor menigheten. Pedersen understreker at det nettopp var valentinianernes åpne, misjonerende holdning mot vanlige kristne som gjorde dem til en reell trussel i slutten av det 2. århundre.

Valentinos forfattet salmer for sin menighet — en salmebog som ble limet som holdt de spredte valentinianske gruppene sammen over tid.

Marcionisme

Markion av Sinope (ca. 85–160) er en grensetilfelle: han klassifiseres ofte som gnostiker, men er egentlig noe eget. Han forkastet GT totalt — GT’s Gud er rettferdighetens Gud, ikke kjærlighetens Gud. Spenningen mellom lov og evangelium hos Paulus var for Markion ikke en spenning, men en absolutt motsetning mellom to gudder.

Markion bygget en stor, organisert kirke med streng askese: fullstendig seksual avholdenhet for de døpte, forbud mot kjøtt og vin. Kirken spredte seg raskt — Markion var skipseier og hadde handelsforbindelser i mange havner. Markionitter fantes fortsatt i det syriske området så sent som på 900-tallet.

Markions skriftkanon — et redigert Lukasevangelium og ti Paulusbrev — kan ha spilt en avgjørende rolle i at den proto-ortodokse kirken selv begynte å arbeide med en nytestamentlig kanon. Utfordringen tvang frem en respons.

Sethianisme

En av de eldste gnostiske tradisjonene. Bruker Seth (Adams tredje sønn, 1 Mos 4:25–26) som frelserskikkelse og urmenneske. Treenigheten beskrives som Faderen, Moderen og Sønnen — med en kvinnelig guddommelighet sentralt. Mange av Nag Hammadi-tekstene er sethianske.

Manikéismen

I det 3. århundre oppstod en ny gnostisisme i det nåværende Irak — manikéismen. Grunnleggeren Mani (216–ca. 276) vokste opp i den jødekristne døpersekten elkhasaittene, men begynte tidlig å motta åpenbaringer fra sin «himmelske tvilling» — den himmelske Stråleglans-Jesus. Mani kalte seg «Jesu Kristi apostel» og den lovede Talsmannen.

Manikéismen er en radikal dualisme: Lys og mørke, godt og ondt, ånd og materie er like opprinnelige prinsipper som ved en urtragisk hendelse ble blandet — og nå må skilles igjen. Kjernegruppen («de utvalgte») var strenge asketer; rundt dem stod ytergruppen («hørerne») med svakere forpliktelser.

Manikéismen misjonerte aggressivt mot øst (India, Sentral-Asia, Kina) og vest (inn i Romerriket). Den unge Augustin var manikéer i ni år. Allerede keiser Diokletian begynte å forfølge dem; de kristne keiserne fulgte etter.

Nag Hammadi-funnene (1945)

Frem til 1945 kjente vi gnostisismen primært gjennom dens motstandere — særlig Ireneus. I 1945 ble et bibliotek på 52 tekster gravd frem ved Nag Hammadi i Egypt. Disse tekstene gir oss gnostisismen fra innsiden.

Blant de viktigste:

  • Thomasevangeliet — 114 «hemmelige ord» av Jesus; ingen fortelling, bare logier
  • Johannesapokryfen — Sethiansk kosmologi i Kristi munn
  • Sannhetens evangelium — trolig av Valentin selv; poetisk og filosofisk
  • Filippusevangeliet — sakramental teologi; Maria Magdalena som Jesu ledsager

Ireneus og den proto-ortodokse respons

Ireneus av Lyon (ca. 130–202) er vår viktigste kilde til gnostisismen — og dens kraftigste kritiker. Hans verk Mot kjetterne (Adversus Haereses, ca. 180) i fem bind er en systematisk tilbakevisning.

Hans strategi:

  1. Referere nøyaktig — han gjengir gnostiske lærer i detalj for å avsløre dem som absurde
  2. Apostolisk suksesjon — den sanne lære er den biskopene har mottatt i ubrutt kjede fra apostlene; hemmelig gnosis er per definisjon ikke apostolisk
  3. Skriftkanon — fire evangelier (ikke flere, ikke færre) er normgivende
  4. Skaperverkets godhet — mot gnostisk dualisme: GT’s Gud og NT’s Gud er én og samme; kropp og materie er gode

Ireneus’ motangrep tvang den tidlige kirken til å klargjøre: Hva er kanon? Hvem er biskop? Hva er den apostoliske lære? I denne forstand bidro gnostisismen til å forme proto-ortodoks kristendom.

Var gnostikerne «kristne»?

Dette er et genuint faglig spørsmål. Birger Pearson og Karen King argumenterer for at gnostikerne definitivt var kristne — de leste Jesus-tradisjoner, brukte kristen terminologi, samlet seg i menigheter. Ireneus og de proto-ortodokse avviste dem som kjettere, men det betyr ikke at de ikke var kristne.

Robert Williams stiller spørsmål ved om det i det hele tatt gir mening å snakke om en «ortodoksi» før Nikea — det fantes bare et mangfold av kristne bevegelser som alle hevdet apostolisk autoritet.

Wilken (The Myth of Christian Beginnings) utfordrer forestillingen om en gylden apostoltid som gnostikerne «falt fra». Det fantes aldri en ren, enhetlig opprinnelse.

Gnostisisme i dag

Gnostiske ideer har levd videre i:

  • Katarane (middelalderen) — fordømt av kirken, utryddet i korstog
  • New Age — «guddommelig gnist i alle mennesker», synkretisme, skjult kunnskap
  • Populærkulturen — Da Vinci-koden, Matrix-trilogien

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger