Biblioteket, ikke boka
Bibelen er ikke én bok. Det er en samling — minst 66 bøker på protestantisk kanon (katolske og ortodokse kirker har flere). Her finnes fortellinger og lover, profetiske orakler og visdomsord, salmer, bønner, kjærlighetssanger, brev og visjonsskrifter.
Det latinske ordet testamentum betyr ikke bare «siste vilje og testament» — det betyr også «pakt, avtale». Tittelen Det gamle testamentet og Det nye testamentet sier noe om Bibelens eget selvbilde: Dette er bøker om et paktforhold mellom Gud og mennesker med en historie.
Fra muntlig tradisjon til skrift
Jesus og de første kristne hadde ikke noe NT. De hadde jødedommens hellige skrifter og brukte dem som sitt religiøse fundament. Jesus-bevegelsen var i begynnelsen en muntlig bevegelse: Jesu ord og fortellingene om ham ble gjenfortalt i samlingene, ikke nedskrevet.
Paulus er opphavsmannen til den eldste spesifikt kristne litteraturen. Hans brev er skrevet på 50-tallet — før evangeliene.
Overgangen til skrift kom gradvis, trolig av to grunner: Øyenvitnene begynte å dø. Og Jesus-bevegelsen spredte seg så raskt geografisk at det trengtes autoritative skriftlige fremstillinger der muntlig overlevering ikke nådde frem.
Evangeliene: fire versjoner
De fire evangeliene er skrevet ca. 70–100 e.Kr. Matteus og Lukas har begge brukt Markus som kilde, og trolig en nå tapt kilde med Jesusord — Q (Quelle). Lukas presenterer seg eksplisitt som historiker: «Etter at jeg nøye har gransket alt fra begynnelsen, har jeg besluttet å skrive det ned i sammenheng» (Luk 1:3).
Kanonprosessen: hvilke bøker kom med?
Rundt år 100 e.Kr. fantes det allerede en rik kristen litteratur. Tre kriterier ser ut til å ha vært avgjørende for hva som kom med i kanon:
- Apostolisitet — Skriftet måtte gå tilbake til en apostolisk autoritet
- Katolisitet — Skriftet måtte være allment anerkjent i kirken
- Ortodoksi — Innholdet måtte stemme med rett kristen lære
Athanasius’ påskebrev fra 367 er den første bevarte listen som er identisk med våre 27 NT-bøker. Se nt-kanon for den fullstendige historien.
GT: to ulike bibler
Protestanter, katolikker og ortodokse har ikke samme GT. Protestantene følger den hebraiske bibelens omfang — 39 bøker, identisk med jødenes Tanak. Katolikker og ortodokse har i tillegg de deuterokanoniske bøkene («apokryfene»): Tobit, Judith, 1–2 Makkabeer, Siraks bok m.fl.
Rekkefølgen er heller ikke lik. I Tanak er bøkene delt i Loven, Profetene og Skriftene. I kristne GT-utgaver sorteres de etter sjanger: historiske bøker, poetiske bøker, profetiske bøker — et tolkningssignal om at GT primært er en profetisk bok som peker mot Kristus.
Oversettelse: et kommunikativt kall
Kristendommen er fra begynnelsen av en oversettelsesreligion. De første kristne brukte GT i gresk oversettelse (Septuaginta) — ikke hebraisk. Gresk var verdensspråket i Middelhavsområdet, og dette var avgjørende for bevegelsens ekspansjon.
| Tid | Språk | Oversettelse |
|---|---|---|
| 200-t. f.Kr. – | Gresk | Septuaginta (GT) |
| 200-t. e.Kr. | Syrisk | Peshitta |
| 380-t. | Latin | Hieronymus’ Vulgata |
| 1524 | Dansk-norsk | NT-oversettelse |
| 1904 | Norsk bokmål | Første fullstendige norske oversettelse |
| 1930 | Norsk | Revisjon av 1904-oversettelsen |
| 1959 | Norsk | Ungdomsoversettelsen |
| 1978/85 | Norsk | NO78 — kirkebibelen |
| 2011 | Norsk | Bibel 2011 — gjeldende kirkebibel |
Reformasjonen satte fart i oversettelsesarbeidet: Luther oversatte NT til tysk i 1522, basert på de hebraiske og greske grunntekstene — ikke den latinske Vulgata. Reformatorenes motto var ad fontes («til kildene»).
Norsk oversettelseshistorie og metodedebatt
Beckmann (2019) har analysert de norske bibeloversettelsene fra 1959 til 2011 og identifiserer en tydelig utvikling:
UO59 og NO78/85 — idiomatisk tilnærming: Oversetteren forklarer og tilpasser teksten for leseren. Gjør Bibelen tilgjengelig, men innsnevrer leserens tolkningsrom.
Bibel 2011 — konkordant tilnærming: Bevarer kildetekstens form og fremmedhet i større grad. Gir leseren større fortolkningsmyndighet.
Se bibeloversettelse for en full analyse.
Bokformatet og dets konsekvenser
Bibelen som codex (bok med permer) er ikke selvsagt. De eldste tekstene finnes som bokruller. Kapittelinndelingen er laget på 1100–1200-tallet; versinndelingen på 1500-tallet. De er nyttige orienteringsredskaper, men er ikke originale — og kan noen ganger bryte opp tekster på uheldig vis.
Guds ord — og menneskenes stemmer
Kristne omtaler Bibelen som «Guds ord». Men det er et mangfold av stemmer i Bibelen: Paulus’ egne meninger («Dette er mine ord, ikke Herrens», 1 Kor 7:12), Davids bønner til Gud, profetenes «Så sier Herren», og Jesu egne utsagn som overskriver eldre tekst («Dere har hørt det er sagt […] Men jeg sier dere», Matt 5:38–39).
To begreper er sentrale: Åpenbaring — Gud avdekker det ellers skjulte. Inspirasjon — forfatterne skrev under påvirkning av Den hellige ånd. Debatten om hvordan Ånden inspirerte (ord for ord vs. mer overordnet) er vedvarende uten enkel løsning.
Bibelen tolkes alltid
Hellige skrifter er per definisjon avsluttet. Dermed oppstår behovet for tolkning i enhver ny kontekst. Men tolkningsmønstrene finnes innenfor Bibelens egne permer: Seinere tekster viderefører, nytolker og oppfyller eldre tekster. Bibelen er sin egen tolkningsmanual.
Sammenheng med andre artikler
- bibeltolkning-innforing — metode og hermeneutikk
- bibeloversettelse — oversettelsesprinsippene og norsk oversettelseshistorie
- nt-kanon — NT-kanonens tilblivelse i detalj
- gt-kanon-og-teksthistorie — GT-kanonens tilblivelse og teksthistorie
- gnostisisme — de tekstene som ikke kom med
- apostoliske-fedre — de tidligste tekstene utenfor NT
Kilder
- Aschim-2011 — Aschim, A. (2011): «Bibelen — kristendommens hellige skrift»
- Hauge-Saxegaard-2012 — oversettelsesprinsipper og teksthistorie
- Beckmann-2019-jesus-i-oversettelsen — Beckmann, M. (2019): Jesus i oversettelsen