Wiki

Bibeloversettelse — metode, ideologi og norsk historie

Oversettelse er alltid tolkning — om de to grunnleggende oversettelsesstrategiene, norsk bibeloversettelseshistorie fra 1904 til Bibel 2011, og Beckmanns analyse av kristologisk ideologi i norske oversettelser.

5 min lesning

Bibeloversettelse — metode, ideologi og norsk historie

«Det er oversetterne som har makten til å definere hvilken Jesus som presenteres i Bibelen.» — Morten Beckmann, 2019

Oversettelse er alltid tolkning

Å oversette Bibelen er aldri en nøytral handling. Oversetteren er nødt til å ta stilling til hva teksten betyr — og dermed til teologi, kristologi og hvilket Jesus-bilde leseren skal møte. Resultatet er ikke bare et spørsmål om norsk stil, men om hvilke tolkningsrom som åpnes og hvilke som lukkes.

Beckmann (2019) stiller et skarpt spørsmål til norske bibeloversettelser 1959–2011: Gjenspeiler oversettelsesvalgene i kristologisk sensitive tekster kirkens lære om Jesus — at han er guddommelig, del av Treenigheten, «født, ikke skapt» (nikensk bekjennelse)? Eller bevares kildetekstens åpenhet for ulike tolkninger?

To grunnleggende oversettelsesstrategier

Debatten om bibeloversettelse kretser rundt to poler:

Konkordant (ord for ord): Prioriterer kildetekstens form — ordvalg, setningsstruktur, grammatikalske trekk. Gir leseren større fortolkningsrom siden oversetteren i mindre grad forklarer teksten.

Idiomatisk (mening for mening): Prioriterer kildetekstens budskap for en moderne leser. Oversetteren inntar rollen som fortolker og kommentator. Gir leseren mindre fortolkningsrom.

Beckmann viser at norske oversettelser har beveget seg fra idiomatisk (UO59, NO78/85) mot mer konkordant (Bibel 2011). Bibel 2011 legger i større grad opp til at leseren selv tolker teksten.

Hjemliggjøring og fremmedgjøring

To begreper fra oversettelsesteoretiker Lawrence Venuti (basert på Schleiermacher 1813):

Hjemliggjøring: Oversetteren forankrer oversettelsen i den hjemlige kulturens verdier. Det fremmede og utfordrende i kildeteksten erstattes med noe kjent og tilgjengelig. Leseren merker ikke at hun leser en oversettelse.

Fremmedgjøring: Oversetteren bevarer kildetekstens fremmedhet — kulturelt, verdimessig og språklig. Leseren konfronteres med tekstens annerledeshet og opprinnelige kontekst.

I norsk sammenheng: UO59 og NO78/85 er mer hjemliggjørende — de gjør Bibelen «norsk» for leseren. Bibel 2011 er mer fremmedgjørende — bevarer kildetekstens distanse.

Norsk bibeloversettelseshistorie

Fra reformasjonen til 1900-tallet

Den første fullstendige norske bibeloversettelsen var Christian IIIs bibel (1550) — en dansk oversettelse som ble normgivende for kirkespråket i Danmark-Norge i over 300 år.

NO04 og NO04/30: Den første norske bibeloversettelsen på riksmål kom i 1904, revidert i 1930. Allerede på 1930-tallet begynte arbeidet med nye oversettelser fordi språkdrakten ble oppfattet som gammelmodig.

Ungdomsoversettelsen 1959 (UO59)

Biskop Eivind Berggrav tok initiativet i 1939 til en to-trinns plan: Først en raskt gjennomført «språkfornyelse», deretter en ny oversettelse fra grunnteksten. UO59 er resultatet av første trinn — en modernisert og idiomatisk gjengivelse, primært for unge lesere. Alle involvert tilhørte Den norske kirke.

Norsk Oversettelse 1978/85 (NO78/85)

Det store oversettelsesprosjektet «fra grunnteksten av» — kirkebibelen. Idiomatisk prinsipp: Oversetteren forklarer teksten. Basert på dynamisk ekvivalens (mening for mening). Primæroversetteren for NT, Ulltveit-Moe, koblet eksplisitt den idiomatiske metoden til konfesjonelle hensyn.

Bibel 2011 — «Bibelen 3.0»

Den seneste kirkebibelen, elleve år i arbeid med 35 millioner kroner investert. Aschim (2013) dokumenterer prosessen innenfra i Bibelen 3.0.

Sentralt metodisk grep: Mer konkordant tilnærming enn NO78/85 — bevarer kildetekstens form i større grad. En primæroversetter (teolog med hebraisk/gresk kompetanse) samarbeidet med en stilist/sekundæroversetter (skjønnlitterær forfatter) og en teologisk konsulent.

Bibel 2011 gir leseren større fortolkningsmyndighet. Det ligner det protestantiske idealet om «et myndig lekfolk» som selv tolker Bibelen.

Et omstridt eksempel: 1 Mos 1:2 fikk liten å — «Guds ånd» fremfor NO78/85s «Guds Ånd». Det hebraiske ruach betyr både «vind», «pust» og «ånd» — stor Å antyder treenighetsläran fra begynnelsen, liten å holder teksten mer åpen. En fotnote gjør leseren oppmerksom på tvetydigheten.

Ideologi og oversettelse

Beckmann bruker begrepet «ideologi» verdinøytralt: Enhver oversetter bringer med seg antakelser, trossystemer og verdier som preger oversettelsesvalgene — bevisst eller ubevisst.

Kirkens lære om Jesus er at han er «sann Gud og sant menneske», «født, ikke skapt» (nikensk bekjennelse). Dersom denne kristologien er styrende for oversettelsesvalgene, kan det føre til at tvetydige tekster oversettes entydig — i kirkelig retning.

Beckmann er tydelig: Dette betyr ikke nødvendigvis at oversetterne hadde en skjult agenda. Effekten kan like gjerne skyldes stilhensyn, idiomatisk metode eller ønske om klarhet. Effekten er imidlertid den samme: Leserens fortolkningsrom innsnevres.

Kristologiske nøkkeltekster

Beckmann analyserer tekster der oversettelsesvalgene direkte berører spørsmålet om Jesu identitet:

Sønnens opprinnelse:

  • Ordsp 8:22 — er Visdommen «skapt» (qānāh) eller «eid» fra begynnelsen? Direkte knyttet til Nikea-debatten
  • Kol 1:15 — «Den førstefødte av hele skaperverket» — prōtotokos som rang eller som skapelse?
  • Åp 3:14 — «begynnelsen til Guds skaperverk» — archē som opprinnelse (= skapt) eller opphav (= hersker)?

Jesu sendelse:

  • Joh 8:42; 13:3; 16:27–30; 17:8 — ble Jesus «sendt» fra himmelen (pre-eksistens) eller «kom» fra Gud i en mer generell forstand?

Jesus som gud/Gud:

  • Joh 1:18 — «Den enbårne Gud» eller «Den enbårne Sønn»? En av NT’s mest omstridte tekstkritiske spørsmål
  • Rom 9:5 — «Kristus, som er over alle ting, Gud, velsignet i all evighet» — er «Gud» et predikat for Kristus, eller begynner en ny doksologi?

Konsekvenser for bibelleseren

Beckmanns poeng er ikke å kritisere Bibelselskapet, men å bevisstgjøre: Bibelleseren møter alltid en oversatt Jesus — ikke den «nøytrale» teksten. Hvilken versjon av Jesus man møter, avhenger av oversetterens valg.

For den vanlige bibelleser er konklusjonen enkel: Det er verdifullt å lese i flere oversettelser, og å kjenne til at tekster kan ha tolkningsrom som én oversettelse har lukket. Fotnoter og alternativlesninger i Bibel 2011 er et skritt i riktig retning.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger