Hva lærte Arius?
Arius var presbyter i Alexandria og formulerte en teologi der Sønnen (Logos) er skapt av Faderen — guddommelig, ja, men ikke evig og ikke av samme vesen. Den mest kjente formuleringen er:
“Det var en tid da Sønnen ikke var til.”
I verket Thalia (en sang/et dikt) argumenterte Arius for at:
- Faderen er den eneste sanne Gud, uten begynnelse og absolutt uforanderlig
- Sønnen er skapt av Faderen fra ingenting, den første og høyeste av alle skapninger
- Sønnen ble til i tid — han er ikke evig
Bakgrunnen for striden
Arius kom i åpen konflikt med biskop Alexander av Alexandria i 319. Alexander argumenterte for at Sønnen er evig og av samme guddommelige vesen som Faderen — uten begynnelse. I et brev til sin kollega biskopen av Konstantinopel advarte Alexander om Arius’ teologi som farlig heresi.
Arius svarte i et brev til Alexander der han forsvarte sin posisjon: Dersom Sønnen var av samme vesen som Faderen, ville det innebære at Gud er sammensatt og delelig — noe som bryter med klassisk gudsforståelse.
Konfliktens omfang
Striden spredte seg raskt gjennom hele østromerriket og ble en politisk og kirkelig krise. Keiser Konstantin, som nettopp hadde gjort kristendommen til en tillatt religion, ønsket kirkens enhet og innkalte til kirkemøte.
Nikea-konsilet (325) og resultatet
Kirkemøtet vedtok bekjennelsen med nøkkelordet homoousios — “av samme vesen”. Arius ble forvist. Men dette var ikke slutten:
- Ariansk teologi ble støttet av keiser Konstantius II (337–361), og Nikeas vedtak ble midlertidig reversert
- Biskop Athanasius av Alexandria (298–373) ble forvist fem ganger for å forsvare Nikeas løsning
- Striden fortsatte i over 50 år
Historikere omtaler perioden som den arianske krisen — en av kirkens mest turbulente teologiske strider.
Arianismen etter Nikea
Selv etter at Treenighetslæren ble bekreftet på nytt ved Konstantinopel-konsilet (381) levde arianismen videre blant germanske folkeslag (goterne, vandalene, langobardene) som hadde blitt kristnet under en ariansk biskop. Først på 600-700-tallet forsvant ariansk kristendom fra Europa.
Teologisk betydning
Arianismen tvang kirken til å presisere hva den mente med Kristi guddommelige natur. Uten den arianske utfordringen ville sannsynligvis aldri Treenighetslæren ha blitt formulert med den filosofiske presisjonen vi finner i Nikea-bekjennelsen.
Sammenheng med andre artikler
- treenigheten — læren som ble formulert som svar på arianismen
- nikea-konsilet — der arianismen ble fordømt
- augustin — virket etter den arianske krisens løsning
- arvesynd — Augustin kom fra et miljø påvirket av manike isme, en annen “alternativ” teologi
- kirke-100-200 — bakgrunnen for teologisk mangfold
Kilder
- TEOL2310-modul5-nikea — kursnotes: Arius’ Thalia, Alexanders brev, Arius’ svar