Hvem var de?
Fariseerne var den største og mest innflytelsesrike av de jødiske religiøse grupperingene på Jesu tid. De representerte et program for å bevare jødisk tro og levemåte uforurenset av fremmed, særlig gresk og romersk, innflytelse.
Navnet kommer trolig fra det hebraiske verbet parash — «å skille seg ut» eller «å være avsondret». De holdt avstand fra samvær med ikke-jøder og praktiserte en streng tolkning av Toraen.
De var godt etablert som en gruppe rundt år 135 f.Kr. — altså i kjølvannet av Makkabeer-opprøret mot syrisk hellenisering (se mellom-testamentene). Det er ikke tilfeldig: Fariseerne er i stor grad et svar på det kulturelle presset mot jødisk identitet.
Teologi og praksis
Hele GT som Guds ord: Fariseerne anerkjente alle tre delene av den jødiske kanon — Loven, Profetene og Skriftene — som Guds inspirerte ord. De skilte seg dermed fra sadukeerne, som primært aksepterte Pentateuken.
Allegorisk skrifttolkning: De praktiserte det som kan kalles allegorisk tolkning — teksten tolkes ikke bare bokstavelig, men prinsippene i den anvendes på situasjoner teksten ikke direkte omtaler. Dette ga dem et fleksibelt system for å tilpasse loven til nye kontekster. Det er grunnlaget for det som skulle bli den rabbinske tradisjonen.
Den muntlige loven: Fariseerne utviklet en «gjerde rundt loven» — et system av presiseringer og tilleggsregler ment å hindre at man ved et uhell brøt de skrevne budene. Jesus kritiserte i Matteus 23 at denne «gjerden» ble tung å bære for vanlige folk.
Troslære: I motsetning til sadukeerne trodde fariseerne på engler, sjelens udødelighet og legemets oppstandelse. Det er denne teologiske nærheten til Jesus’ egne synspunkter som gjør at det er fariseerne — ikke sadukeerne — som er hans primære debattpartnere i evangeliene.
Religiøs praksis: Bønn og faste var sentrale. De ga tiende av alt, inkludert kjøkkenurti som mynte og anis (Matt 23:23). De hadde strenge sabbatsregler.
Moral: Fariseerne satte en høy etisk standard. Høy moralsk standard kan imidlertid slå over i selvrettferdighet — noe Jesus advarte mot i lignelsen om fariseeren og tolleren (Luk 18:9–14).
Jesus og fariseerne
Forholdet mellom Jesus og fariseerne er mer nyansert enn den enkle motsetningen «hyklere kontra ærlige». Noen observasjoner:
De advarer ham: I Lukas 13:31 advarer fariseere Jesus om at Herodes vil drepe ham. Det er ikke fienders handling.
Han spiser hos dem: Jesus blir invitert til middag hos fariseere flere ganger (Luk 7:36; 11:37; 14:1). Fariseerne er altså ikke bare motstandere — de er også mennesker som er fascinert av ham.
Teologisk nærhet: De deler mange av de samme grunnleggende trossannhetene — oppstandelse, engler, Skriftens autoritet. Paulus var selv fariseer og brukte fariseisk tolkningsmetodikk i sine brev.
Kritikken: Jesus kritiserer dem ikke for å ta loven på alvor, men for å ta selvet på alvor. Lovgjerninger uten ydmykhet og kjærlighet er tomt skall (Matt 23:23: «dette burde dere gjøre, uten å forsømme det andre»).
Arven
Av de religiøse grupperingene som eksisterte på Jesu tid — fariseere, saddukeer, essenere, selotere — er fariseerne den eneste som overlevde templets ødeleggelse i år 70. De dannet grunnlaget for den rabbinske jødedommen som er den dominerende jødiske retningen frem til i dag. Ortodoks jødedom følger i stor grad de prinsippene fariseerne la ned.
Sammenheng med andre artikler
- mellom-testamentene — Makkabeer-opprøret som bakteppe for fariseernes fremvekst
- arianismen — tilsvarende teologisk presisering som respons på krise
- nt-kanon — fariseisk kanonforståelse og NT-debatten
- paulus — Paulus som utdannet fariseer
Kilder
- studier-fariseerne — «Fariseerne» (eget studium)
- Pedersen-2012-oldkirken — historisk kontekst