Kristologi frem til Nikea — striden om Jesu natur
«Var det en tid da han ikke var?» — Arius av Alexandria, ca. 318 e.Kr.
«Av ett vesen med Faderen (homoousios).» — Nikeas bekjennelse, 325 e.Kr.
Spørsmålet som ikke kunne unngås
Fra begynnelsen av stod kristendommen overfor et teologisk problem uten enkel løsning: Hvem var Jesus? NT ga rikelig materiale for ulike svar. Noen tekster understreket hans guddommelighet («Ordet var Gud», Joh 1:1), andre hans menneskelige underordning («Faderen er større enn jeg», Joh 14:28). Ingen av evangelistene og brevforfatterne hadde skrevet en systematisk kristologi — de vitnet, de forkynte, de argumenterte i situasjoner.
Fra ca. 100 til 325 e.Kr. pågikk et intensivt teologisk arbeid med å forstå og formulere forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jenkins (2010) kaller denne prosessen «Jesus-krigene» — ikke krig med sverd, men krig med ord, konsilvedtak, ekskommunikasjoner og politiske allianser. Utfallet av disse stridighetene formet kristendommen for alltid.
De tidlige posisjonene
Adoptianisme (dynamisk monarkianisme)
Den enkleste løsningen: Jesus var et menneske som ble adoptert som Guds Sønn — enten ved dåpen eller oppstandelsen. Gud gav ham guddommelig kraft (dynamis), men han var ikke Gud fra evighet.
Representanter: Theodotus av Bysants (ca. 190) og Paulus av Samosata (biskop i Antiokia, ca. 260–268). Paulus av Samosata lærte at Logos (Ordet) var en upersonlig kraft hos Gud — ikke en separat person — og at Jesus var et ekstraordinært menneske som Logos bodde i. Han ble avsatt av et konsil i Antiokia (268).
Problemet: Adoptianismen forklarte Jesu menneskelige trekk godt, men hadde vanskeligheter med Johannesevangeliet og de paulinske brevene som antyder pre-eksistens og guddommelighet.
Modalisme (monarkianisme)
Den andre enkle løsningen: Faderen, Sønnen og Ånden er ikke tre distinkte personer, men tre modi (former/ansikter) av én Gud. Gud er én; han åpenbarte seg som Faderen i GT, som Sønnen i inkarnasjonen og som Ånden i kirken.
Representanter: Noet av Smyrna (ca. 200), Praxeas (kritisert av Tertullian), Sabellius (Roma, ca. 215). Bevegelsen kalles også sabellanisme etter sistnevnte.
Problemet: Modalistene var strenge monoteister, men de utvisket distinksjonene mellom personene. Jesu bønn til Faderen ble meningsløs hvis de var identiske. Tertullian formulerte det spottende: «Praxeas drev ut profetien og innførte kjetteriet; han jaget bort Talsmannen og korsfestet Faderen.»
Tertullian og Origenes — to konstruktive svar
Tertullian av Kartago (ca. 160–225) var den første til å bruke latinsk terminologi som siden ble standard: una substantia, tres personae — én substans, tre personer. Han hevdet at Faderen, Sønnen og Ånden deler ett guddommelig substrat, men er distinkte i sin fremtreden.
Origenes av Alexandria (ca. 185–254) tok steget lenger og skapte det første systematiske teologiske systemet. For Origenes var Sønnen evig generert av Faderen — ikke skapt i tid, men heller ikke identisk med Faderen. Sønnen er «av Faderen» på en evig og nødvendig måte.
Men Origenes introduserte et begrep som skulle vise seg problematisk: Sønnen er deuteros theos — «den andre Gud» — underordnet Faderen i rang. Denne subordinatianismen (underordningsläran) var utbredt i Alexandria og la grunnlaget for Arius’ lære.
Arius og krisen (ca. 318–325)
Arius av Alexandria (ca. 260–336) var presbyter i Alexandria. Hans lære kan sammenfattes i den berømte formelen: «Det var en tid da han ikke var» (ēn pote hote ouk ēn). Sønnen er den første og fremste av Guds skapninger — skapt av Faderen før alle ting, men likevel skapt. Han er ikke evig; han begynte å eksistere ved Faderens vilje.
For Arius var dette ikke nedgradering av Jesus — han var mye mer enn et vanlig menneske. Men han delte ikke Faderens vesen (ousia). Faderen alene er Gud i absolutt forstand; Sønnen er gudlignende (theos), men ikke den sanne Gud (ho theos).
Biskop Aleksander av Alexandria motsa Arius skarpt: Å si at Sønnen er skapt er å gjøre ham til noe forskjellig fra Faderen — og da kan han ikke fullstendig åpenbare Faderen. Frelsen krever at den som frelste oss, virkelig er Gud.
Striden spredte seg raskt i det østlige Romerriket. Arius var en dyktig kommunikator og satte læren på sang — folk sang arianske sanger i gatene i Alexandria. Keiser Konstantin, som nettopp hadde samlet riket under seg, så med uro på en kirke i oppløsning.
Nikea 325 — og hva som ble vedtatt
Konstantin innkalte ca. 300 biskoper til Nikea i 325. Det var det første økumeniske konsilet — et møte med anspråk på å tale for alle kristne i hele riket.
Bekjennelsens kjernebegrep var homoousios — «av ett vesen» med Faderen. Sønnen er ikke skapt, men født av Faderen; og det å være «født» er ikke det samme som å begynne å eksistere. Det greske begrepet er filosofisk ladet — det hadde vært brukt i gnostisk sammenheng og var for mange biskoper mistenkelig. Men det var det eneste begrepet som tydelig ekskluderte Arius’ posisjon.
Anathemene på slutten av bekjennelsen er like viktige som selve credoen: «De som sier ‘Det var en tid da han ikke var’, eller ‘Før han ble født var han ikke’, eller ‘Han kom til eksistens av intet’… disse anathematiserer den katolske og apostoliske kirke.»
Hvem «vant»? Av ca. 300 fremmøtte biskoper underskrev nesten alle. Bare to nektet — og ble sammen med Arius landsforvist. Men det var langt fra slutt: I de neste 50 årene svingte pendelen frem og tilbake, med arianske og semi-arianske keisere som presset på for modifiserte bekjennelser.
Jenkins om «Jesus-krigens» brutale realitet
Philip Jenkins (Jesus Wars, 2010) peker på noe som ofte glippes over i kirkehistoriske fremstillinger: Disse stridene handlet ikke bare om abstrakt teologi. De var forbundet med voldsomme kirkepolitiske og til dels fysiske konflikter.
Biskoper ble avsatt, eksil var normalt, menigheter splittet. I Alexandria utbrøt det periodevis gateslag mellom ulike fraksjoner. Athanasius — forsvareren av Nikeas vedtak — ble landsforvist fem ganger av fire forskjellige keisere. «Athanasius contra mundum» («Athanasius mot verden») ble et ordspråk.
Jenkins’ poeng: Den kristologi som vant frem, vant ikke bare ved teologisk overbevisning — den vant også gjennom politiske allianser, keiserlig støtte og ren utholdenhet. Å lese kirkehistorien som en jevn fremskridelse mot klarhet er naivt.
Fra Nikea til Konstantinopel (325–381)
Nikeas vedtak løste ikke striden. I stedet åpnet det en ny fase med detaljerte kristologiske debatter. Tre posisjoner konkurrerte:
Homoousios («av ett vesen») — Nikeas begrep, forsvart av Athanasius og, etter hvert, Kappadokierfadrene.
Homoiousios («av lignende vesen») — en middelvei som mange østlige biskoper foretrakk. De ville ikke si «identisk vesen», men heller ikke «skapt».
Homoios («lignende») eller Anomoios («ulik») — arianske og semi-arianske posisjoner som insisterte på Sønnens underordning.
Keiser Konstantius (337–361) favoriserte arianske og semi-arianske posisjoner og presset kirkemøtene til å vedta modifiserte bekjennelser.
Det avgjørende skiftet kom med Kappadokierfadrene — Basil av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz — som i 370-80-åra utviklet en raffinert trinitarisk terminologi: Én ousia (vesen), tre hypostaseis (personer). Dette klargjorde at «tre» og «én» snakket om ulike ting, og fjernet mange innvendinger mot Nikea.
Det annet økumeniske konsilet i Konstantinopel 381 bekreftet Nikeas vedtak og utvidet bekjennelsen til å inkludere Den Hellige Ånd: «Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen.»
Teologisk betydning
For frelsesteologien: Det stod svært mye på spill teologisk. Athanasius’ argument var: Bare Gud kan frelse. Hvis Kristus er en skapt størrelse — om enn den fremste av alle skapninger — kan han ikke bringe oss inn i Guds eget liv. Theosis (guddommeliggjørelse) forutsetter at Kristus er sant Gud.
For bibelfortolkningen: Striden tvang frem bevissthet om at bibelversene måtte tolkes systematisk. Hver side hadde «sine» bibelsteder. Nikeas homoousios er et fortolkningsprinsipp like mye som en doktrine: Det er det begrepet som best harmonerer hele skriftens vitnesbyrd om Kristus.
For kirken og staten: Nikea markerte et nytt forhold mellom keiser og kirke: Keiseren innkalte konsilet, men biskopene vedtok bekjennelsen. Hvem som hadde siste ord — konsilet eller keiseren — forble stridsspørsmål gjennom hele den bysantinske epoken.
Sammenheng med andre artikler
- nikea-konsilet — Nikeas vedtak og politiske kontekst
- arianismen — arianismens teologi og etterliv
- kalkedon-kristologi — neste fase i kristologidebatten
- embetsutvikling — biskopsstrukturen og konsilinstitusjonen
- jesus-i-johannes-evangeliet — NT-grunnlaget for debattene
- treenigheten — trinitarisk teologi
- kristologi-fra-nikea-til-kalkedon
Kilder
- Ehrman-2004-christianity-late-antiquity — Ehrman, B. (2004): Christianity in Late Antiquity, tekst 32–33. Oxford University Press
- Jenkins-2010-jesus-wars — Jenkins, P. (2010): Jesus Wars (utdrag). HarperOne
- TEOL2310-teologihistorie-oldkirken — Kaufman, forelesning 5: Kristologi og treenighet frem til Nikea
- studier-personlige — egne studier og notater