Bakgrunn: den arianske striden
Rundt 318 e.Kr. begynte en presbiterer i Alexandria kalt Arius å undervise at Guds Sønn — Logos — var det fremste av alle skapte vesener, men likevel et skapt vesen. Sønnen er ikke evig slik Faderen er evig; det var en tid da Sønnen ikke var til (ēn pote hote ouk ēn). Sønnen er gudlignende, guddommelig i en avledet forstand — men han er ikke av samme vesen som Faderen.
Arius’ biskop Alexander av Alexandria fordømte ham. Arius søkte støtte hos andre biskoper i øst og fikk det. Striden ble raskt en kirkebrand som truet keiser Konstantins ønske om religiøs enhet i riket.
Se arianismen for den teologiske striden i detalj.
Konsilet sammenkalles
Keiser Konstantin samlet biskopene til Nikea i Bithynia (nåværende nord-Tyrkia) i 325. Ifølge Tanner (1990) var det i alt mellom 250 og 318 biskoper til stede — kildene varierer, og tallet 318 ble tradisjonelt (muligens symbolsk: det var antallet menn Abraham rustede ut i 1 Mos 14:14).
Konsilet åpnet 19. juni 325. Konstantin var til stede, men presiderte ikke teologisk — kirkens menn ledet debattene. Hvem som faktisk ledet sesjonene er usikkert; trolig Eustasios av Antiokia eller Alexander av Alexandria.
Bekjennelsen og homoousios
Konsilets største teologiske prestasjon var å definere Kristi vesen med ordet homoousios — «av samme vesen» som Faderen. Det er en filosofisk term, ikke et bibelord — noe som skapte motstand: Kan man innføre ikke-bibelske termer i kristendommens kjernedokument?
Men Nikeas forsvarere — særlig Athanasius — insisterte: Bibeltermene var ikke presise nok til å utelukke Arius. Homoousios var nødvendig for å lukke luken.
Den nikenske bekjennelsens kjerne:
- Kristus er «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud»
- «Født, ikke skapt» (gennēthenta, ou poiēthenta) — direkte mot Arius
- «Av samme vesen som Faderen» (homoousios tō patri)
Anatemene — direkte sitert fra Tanner:
«De som sier ‘det var en tid da han ikke var til’, og ‘han var ikke til før han ble født’, og ‘han ble til av intet’, eller som hevder at Guds Sønn er av en annen substans eller natur, eller at han er skapt, eller foranderlig, eller forvandlelig — dem forbanner den katolske og apostoliske kirke.»
De 20 kanonene
Nikea vedtok også 20 praktiske kanoner om kirkens ordning. Noen sentrale:
Canon 1: Klerker som er frivillig kastrert skal ikke ordineres; de som er kastrert ufrivillig (sykdom, vold) kan ordineres.
Canon 5: Ekskommunikasjon av én biskop gjelder i hele kirken; ingen ny prøving i en annen provins.
Canon 6: Alexandria har særlig autoritet over Egypt, Libya og Pentapolis — slik Roma har over distrikter i vesten. Antiokia likeså. Gammel sedvane skal bevares.
Canon 7: Jerusalem æres med særlig rang, men Caesarea beholder sin metropolittstatus.
Canon 8: Katarerne («de rene») — en rigorøs sekt — kan tas opp i kirken uten gjenopdning, men skal ordineres på nytt.
Canon 15–16: Forbud mot at biskoper, prester og diakoner flytter fra én by til en annen; alle som gjør det, skal sendes tilbake.
Canon 18: Diakoner skal ikke gi Eukaristien til prester; de er underordnet prestene og skal motta Eukaristien etter dem.
Canon 20: Alle bønner på søndager og gjennom pinsetiden skal bes stående — ikke knelende.
Konsilets historiske betydning
Det første ekumeniske konsilet — det første der alle biskoper i imperiet var invitert, og hvis vedtak ble erklært gjeldende for hele kirken.
Mønstret ble satt: Fra Nikea av ble økoumeniske konsilier det autoritative instrumentet for å avgjøre teologiske tvister. Canon 1 fra Konstantinopel 381 innleder med: «La ingen underminere troen til de 318 fedre samlet i Nikea.»
Ikke slutten på striden: Konstantin ble mot slutten av livet favorabelt innstilt overfor arianerne. Hans sønn Konstantius II (337–361) var aktiv arianerforkjemper. Det neste halve århundret var preget av vekslende arianiserende og nikenske keisere. Athanasius ble landsforvist fem ganger. «Athanasius contra mundum» — Athanasius mot verden — ble ikke et tomt slagord. Se athanasius.
Konsilets synodalbrev til Kirken i Alexandria
Tanner gjengir det offisielle brevet konsilet sendte til Alexandria etter møtet. Det adresserer tre saker:
- Det arianske spørsmålet — Arius er fordømt og eksilert
- Det meletiske skismaet — en lokalkirkekonflikt i Egypt om hvordan man skulle behandle de som apostaserte under forfølgelsen; kompromissordning vedtatt
- Påskedatoen — alle kirker skal feire påske på samme dag (Alexandria skulle beregne datoen og kunngjøre den til de øvrige)
Påskedatoen var ikke et trivielt spørsmål: Hele kirkekalenderen hang på den, og ulike tradisjoner feiret påske på ulike dager. Nikea vedtok at alle skulle følge én beregningsmetode — men uten å spesifisere nøyaktig hvilken.
Sammenheng med andre artikler
- arianismen — det Nikea svarte mot
- kalkedon-kristologi — de tre påfølgende konsiliene
- de-tre-oldkirkelige-bekjennelsene — bekjennelsestekstene i sin helhet
- en-gud-fader-allmektig — treenighetsgrammatikken bak homoousios
- athanasius — forsvareren av Nikea-ortodoksien
- statsreligion — Konstantins rolle og konsilets politiske dimensjon
- kirken-ost-og-vest — de langsiktige konsekvensene
Kilder
- Tanner-1990-konsilier — Tanner: Decrees of the Ecumenical Councils, Nikea 325, s. 1–19
- Ehrman-konsilier-34-36 — Ehrman: konsilenes kanoner og politiske kontekst
- TEOL2310-teologihistorie-oldkirken — historisk og teologisk bakgrunn