Biografi
Athanasius ble født i Alexandria ca. 296 og tilbrakte nesten hele sitt liv der — enten som biskop eller som forfulgt eksilant. Som ung mann var han assistent til biskop Alexander av Alexandria og fulgte ham til Nikea-konsilet i 325. Han etterfulgte Alexander som biskop i 328 og beholdt embetet — med lange avbrudd — til sin død i 373.
Fem eksiler: Politiske og teologiske strider under fire keisere (Konstantin, Konstantius, Julian, Valens) førte til at han ble avsatt og landsforvist ikke færre enn fem ganger — til Trier i Gallia, Roma, ørkenen og andre steder. Til sammen tilbrakte han ca. 17 år i eksil. Det er fra denne situasjonen uttrykket Athanasius contra mundum stammer: I tider da nesten hele den østlige kirken aksepterte en arianiserende kristologi, stod Athanasius fast på Nikea-bekjennelsens homoousios.
Se arianismen og nikea-konsilet for den teologiske konflikten.
Teologi: inkarnasjonen som frelsens logikk
Om Guds ord ble menneske (De Incarnatione Verbi) er Athanasius’ viktigste teologiske verk og en av de mest innflytelsesrike kristologiske tekstene fra oldkirken. C.S. Lewis kalte den «den beste kristne apologetikken han hadde lest» og skrev et berømt forord til en engelsk oversettelse.
Utgangspunktet: skaperverket og forgjengeligheten
Athanasius begynner ikke med synden, men med skaperverket. Gud skapte mennesket av intet — og det som er skapt av intet, tenderer mot intet: «Siden mennesket er skapt av intet, er det dødelig.»
Men mennesket ble skapt i Guds bilde og gitt del i Ordets (Logos) natur — og dermed en mulighet for uforgjengelighet. Forutsetningen var fellesskap med Gud. Syndefallet var ikke primært en moralsk forseelse, men et ontologisk frafall: Mennesket vendte seg bort fra det som er, mot det som ikke er noe. Dermed ble forgjengeligheten uunngåelig.
Problemet som krevde Guds svar
Gud stod nå overfor et paradoks:
- Det ville vært urimelig om Guds ord om døden ikke ble oppfylt — da var Gud ikke sannferdig
- Det ville vært uverdig om Guds skaperverk — det fornuftige mennesket skapt i Hans bilde — gikk til grunne
- Det ville vært svakhet hos Gud om Han lot sitt eget verk bli ødelagt
Athanasius spør: Hva kunne gjøre situasjonen god igjen? Anger? Nei — anger kan stoppe synden, men kan ikke omgjøre forgjengeligheten. Bare det som skapte alt av intet, kunne gjenopprette alt.
Inkarnasjonen som løsningen
Guds Ord — uten selv å ha kropp, uten å ha vært borte fra noe av skaperverket, uten å la sitt nærvær i universet vakle — steg likevel ned til oss:
«Det ulegemlige, uforgjengelige og immaterielle Guds Ord kommer til oss selv om han aldri har vært langt bort fra en eneste av oss. Ingen del av skaperverket har noensinne vært uten ham.»
Han tok på seg en menneskelig kropp — ikke fordi det var nødvendig for ham, men av kjærlighet til menneskene. Han brukte denne kroppen som et instrument og et tempel: gjennom den åpenbarte han seg, og gjennom den betalte han gjelden.
Stedfortredende offer og oppstandelse
Siden alle mennesker var skyldige til døden, bar han i vår sted den dødsdommen. Loven ble uttømt på hans kropp — og kan ikke lenger anvendes på menneskene. Siden han selv er uforgjengeligh, overvant kroppen forgjengeligheten og stod opp.
«Han ble menneske for at vi skulle bli guddommelige.»
Dette er Athanasius’ mest berømte setning — og nøkkelen til hans frelsesforståelse. Frelsen er ikke primært juridisk (at en straff ble betalt) men ontologisk: Gjennom inkarnasjonen og oppstandelsen gis menneskene del i det guddommelige livets uforgjengelighet. Theosis — guddommeliggjøring. Se theosis.
Kongens inntog i byen
Athanasius bruker et bilde som er blitt klassisk i kristen tenkning:
«Det er som når en mektig konge drar inn i en stor by og bor i ett av husene der. Da hedres hele byen, og ingen fiende vager lenger å trenge inn og ødelegge den.»
Slik er Ordets nærvær i menneskekroppen: Hele menneskeslekten hedres og beskyttes fordi kongen bor der.
Erkjennelse gjennom gjerninger
Athanasius avslutter med et epistemologisk poeng: Den som ikke kan se hvem Kristus er gjennom trosbekjennelsen, kan likevel observere hans gjerninger og slutte seg til hvem han er:
«Om noen ønsker å se Gud, han som etter sitt vesen er usynlig og ikke kan sees, kan han erkjenne ham ut fra hans gjerninger.»
Og kap. 57 avsluttes med et etisk krav: Å forstå de helliges ord krever et hellig liv. Skriftforståelse og livsforsel er uatskillelige.
Paskalisten og NT-kanon
I 367 sendte Athanasius sitt berømte påskebrev til de egyptiske menighetene — det første dokumentet i kirkehistorien som inneholder nøyaktig de 27 bøkene i NT slik vi kjenner dem i dag. Han advarer mot apokryfe bøker med apostlenes navn. Nag Hammadi-biblioteket ble trolig begravet som en direkte konsekvens av dette brevet. Se nt-kanon og gnostisisme.
Vita Antonii
Athanasius forfattet også Vita Antonii — biografien om Antonius av Egypt, som ble mønster for alle seinere helgenbiografier og spredte den monastiske bevegelsen til Vesten. Se antonius-den-store.
Sammenheng med andre artikler
- arianismen — konflikten Athanasius kjempet mot
- nikea-konsilet — bekjennelsen Athanasius forsvarte
- theosis — guddommeliggjøringen som frelsens mål
- inkarnasjon — inkarnasjonstanken Athanasius utdyper
- gnostisisme — påskebrevet 367 og Nag Hammadi
- antonius-den-store — Athanasius som biograf
- augustin — Augustins lesning av Vita Antonii
Kilder
- Athanasius-om-inkarnasjonen — Athanasius: Om Guds ord ble menneske, kap. 1–11 og 54–57 (norsk oversettelse, Luther Forlag)
- Ehrman-kirkens-struktur — Ehrman: Athanasius’ rolle i ortodoksi-defineringen
- Vita-Antonii-utvalg — Vita Antonii kap. 45–47