To av oldkirkens viktigste frelseslærer sett opp mot hverandre — Athanasius’ inkarnasjonsbaserte theosis fra øst, og Augustins nådelære fra vest.
Athanasius (ca. 296–373)
Athanasius vokste opp under den diokletianske forfølgelsen og var til stede i Nikea (325) som diakon for biskop Alexander. Han ble biskop i Alexandria fra 328 og forsvarte Nikeas homoousios-formulering gjennom hele 300-tallet — «Athanasius mot verden» (Athanasius contra mundum). Se athanasius.
Frelseslæren i De incarnatione:
Kjernen er at Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort (theosis): «Han ble menneske for at vi skulle bli Gud.» (De incarnatione 54.3)
Syndefallet hadde trukket mennesket mot ikke-væren — de var skapt av intet og synden trakk dem tilbake mot intet. Bare ved at Logos tok på seg kjøtt og blod, kunne mennesket gjenopprettes og få del i det guddommelige liv.
Frelsens logikk:
- Nedstigning: Gud tar vår natur på seg
- Oppstigning: Mennesket løftes opp inn i Guds liv
Inkarnasjonen er ikke primært en soningshendelse, men en ontologisk hendelse: Guds natur og menneskelig natur møtes i Kristus, og dette møtet åpner veien for menneskets deltakelse i Gud. Jesu oppstandelse er avgjørende fordi den overvinner dødsmakten.
→ Se theosis for den fulle teologiske utfoldelsen.
Augustin (354–430)
Augustin avviste kristendommen i ungdomsårene, var maniker i ni år, og ble påvirket av Ambrosius i Milano. Han konverterte i 386, ble biskop i Hippo (Nord-Afrika) fra 395. Se augustin.
Frelseslæren — nåde mot Pelagius:
McGrath (2013) viser at nådedebatten mellom Augustin og Pelagius er en av oldkirkens mest avgjørende og vidtrekkende teologiske konfrontasjoner.
Pelagius insisterte på at mennesket har full evne til å velge Gud. Ressursene til frelse ligger i mennesket. Guds nåde er hans krav til oss — bud og Kristi eksempel. McGrath formulerer dette som «salvation by merit».
Augustin svarte: Mennesket er etter syndefallet ikke nøytralt, men har en vilje korrumpert av synd som bøyer seg bort fra Gud. Mennesket kan ikke ta de første skrittene mot Gud av seg selv. Nåden er Guds forutgående gave (gratia praeveniens) som handler før mennesket svarer — McGraths formulering: «salvation by grace».
Konsekvensen: Siden Gud gir sin nåde til noen og ikke alle, utviklet Augustin en lære om predestinasjon — Guds evige beslutning om hvem som skal frelses. Kirkemøtet i Kartago (418) dømte Pelagianismen.
Bercots fremstilling: Oldkirkens to-stegs frelse
David Bercot (What the Early Christians Believed About Salvation, 2013) gir en annen og supplerende inngang til oldkirkens frelsesforståelse — ikke Athanasius eller Augustin spesifikt, men den brede konsensus i kirken før Nikea 325.
To stadier:
Stadium 1 — Frelst av nåde ved tro: Ved omvendelse, anger og dåp tilgis alle tidligere synder. Man starter med en ren tavle. Hvis man dør der og da, er man frelst. Dette er en fullstendig og fullbyrdet handling — Bercot: «So Martin Luther was partly right.»
Stadium 2 — Fremtidig frelse gjennom trofast liv: Fremtidige synder er ikke forhåndstilgitt ved dåpen. Oldkirken leste alvorlig alle NT-versene om å holde ut, gjøre godt og ikke falle fra — og tok dem bokstavelig. Reformasjonstradisjonens «once saved, always saved» er ikke oldkirkens lære.
Gjerninger og frelse: Gjerninger fortjener ikke frelse, men er nødvendige konsekvenser av den første frelsen — «frukten» av den nye skaperverket. De er ikke fortjenestegrunnlag, men tegn på at den nye livsorienteringen er ekte.
Bercots kritikk av Reformasjonen: Reformasjonen tok halvparten av bildet og universaliserte det. Sola fide gjelder første stadium — men oldkirken leste også alle NT-versene om det andre stadiet og lot dem stå i spenning.
Fra livsstil til teologi: Bercot: Etter Nikea 325 skiftet kirkens vektlegging fra livsstil til teologisk ortodoksi. Oldkirken var mer opptatt av å leve evangeliet enn å definere det.
Likheter og forskjeller
| Athanasius | Augustin | Oldkirken (Bercot) | |
|---|---|---|---|
| Syndens problem | Trekk mot ikke-væren | Bundet vilje | Skyld som kan tilgis |
| Frelsens løsning | Inkarnasjon — Logos løfter menneskelig natur | Guds forutgående nåde | Nåde + trofast liv |
| Frelsens mål | Theosis | Syndstilgivelse; vilje frigjort | Evig liv |
| Gjerningers rolle | Deltakelse i Guds liv | Frukt av nåden | Nødvendig — men fortjener ikke |
| Tradisjon | Østlig (ortodoks) | Vestlig (katolsk, protestantisk) | Før-augustinsk konsensus |
Arven fremover
Augustins frelsesforståelse ble det teologiske grunnlaget som all vestlig kristendom siden har forholdt seg til — Luther og Calvin bygget på den, motreformasjonen korrigerte den. Athanasius’ frelsestenkning lever videre i østlig ortodoks teologi og har fått fornyet interesse i vest (C.S. Lewis). Bercots bilde av oldkirken utfordrer begge arvslinjer ved å spørre: Hva trodde de før de store systematikerne?
Sammenheng med andre artikler
- theosis — Athanasius’ frelsesforståelse utdypet
- arvesynd — Augustins arvesyndslære
- nåde — nåde som teologisk begrep
- inkarnasjon — inkarnasjonen som frelsens grunnlag
- treenigheten — Athanasius’ rolle i Nikea-striden
- luthers-teologi — sola gratia som Augustins arv
- dapen — dåpens plass i frelsesforståelsen
- athanasius, augustin
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath: Historical Theology, kap. 1
- Bercot-2013-early-christians-salvation — Bercot, D. (2013): What the Early Christians Believed About Salvation. Scroll Publishing
- TEOL2310-teologihistorie-6 — kursmodul 6: primærtekster De incarnatione og Enchiridion