Kontekst: Dannelse og gudskunnskap
Hägg tar utgangspunkt i den klassiske dannelsestankegangen (paideia) og viser at oldkirkens østlige teologer arvet den fra Platon — men fylte den med et nytt innhold. Der Platon mente at kunnskap og filosofi var en søken etter evige sannheter for sin egen skyld, koblet kirkefedrene kunnskapssøken til gudserkjennelse og frelse.
Sentralt for begge: Mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26–27) og har dermed en innebygd mulighet og plikt til å søke likhet med Gud. Skaperens bilde innebærer en forventning om erkjennelse.
Klemens av Alexandria (ca. 150–215)
Guds uerkjennbarhet og den apofatiske teologien
Klemens er den første kjente kristne tenkeren som konsekvent bruker den apofatiske metoden — å beskrive Gud gjennom negasjoner: u-synlig, u-forståelig, u-kjent, u-skapt, uten ende, uten lidenskaper. Guds vesen kan ikke erkjennes direkte. Men Sønnen/Logos har åpenbart Gud og gjort ham erkjennbar gjennom inkarnasjonen. Dette skillet mellom Guds vesen og Guds manifestasjoner ble senere til en leresetning i den ortodokse teologien.
Den sanne gnostikeren
Klemens tar det omstridte gnosis-begrepet fra de gnostiske konkurrentene og fyller det med kristent innhold. Den “sanne gnostiker” er ikke en som har hemmelig kunnskap, men en moden kristen som kombinerer tro (pistis), kunnskap (gnosis) og kjærlighet (agape).
Han skriver: “Kunnskap legges til tro, og til kunnskap kjærlighet, og til kjærlighet arv” (Strom. 7.55.7). Prosessen er: tro → kunnskap → kjærlighet → gudsfellesskap.
Gudslikhet som etisk-moralsk prosess
Å bli lik Gud (homoiosis theo) er et gjennomgangstema. Klemens knytter dette direkte til Platon: “Man slipper unna ondskapen ved å bli lik en gud så mye som mulig (kata to dynaton), og å bli lik en gud er å bli rettferdig, from og klok” (Theaetetus 176A–B).
Prosessen innebærer:
- Kontroll over lidenskaper (enkrateia) → lidenskapsfrihet (apatheia)
- Imitasjon av Kristus i hverdagslivet
- Bønn, tilbedelse og sakramentalt fellesskap
- Et rettferdig og moralsk liv
Målet: å “se” Gud i Sønnen — i dette livet i et speil, i neste liv ansikt til ansikt (1 Kor 13:12).
Gregor av Nyssa (ca. 335–395)
Guds radikale uerkjennbarhet
Gregor skjerper det apofatiske prinsippet fra Klemens: For Klemens er Guds uerkjennbarhet betinget av menneskets begrensede kapasitet. For Gregor er Gud uerkjennbar i seg selv — uavhengig av menneskets evne. Gud er ikke bare vanskelig å erkjenne; han er i prinsippet ikke-erkjennelig i sitt vesen.
Dette har konsekvenser for hele Gregors spiritualitet.
Epektasis — den evige streben
Gregors viktigste bidrag til kristen antropologi og spiritualitet. Utgangspunktet: Filipperne 3:12–14, der Paulus skriver at han alltid strekker seg (epekteinomai) framover mot målet.
Siden Gud er uendelig, kan man aldri bli ferdig med å søke ham. Den religiøse dannelsen er en prosess uten ende. Det er ikke noe hvilepunkt, ingen tilfredsstillelse. Den som søker Gud, vil alltid finne ham — og alltid oppdage at det er mer.
Gregor skriver: “Begjæret/lengselen strekker seg mot det grenseløse” — fordi Gud selv er grenseløs. Dette er et radikalt brudd med det platonske idealet om sjelens endelige hvile i kontemplasjonen av idéene.
Hos Gregor er endring positiv: Det finnes to typer forandring — en lavere (uten framgang, karakteristisk for naturen) og en høyere (stadig bedre, mot det guddommelige). Evnen til å endre seg er menneskets mulighet til vekst.
Fra lys til mørke
Gregor beskriver den åndelige veien som en vandring fra lys til mørke — paradoksalt nok. Tre stadier (basert på Moses’ oppstigning i 2 Mos 20:21):
- Lyset — renselse fra synd, bort fra falsk virkelighet, Guds bilde i mennesket gjenopprettes
- Skyen — en viss kunnskap om Guds manifestasjoner (ikke hans vesen), fellesskaperfaringen
- Mørket — der Gud er. Ikke fravær av Gud, men Guds uerkjennbare nærvær. Den sanne theoria av Gud er et “ikke-seende” (en to me idein) som aldri slukkes
Gudslikhet som delaktighet
Gregor unngår aktivt begrepet “guddommeliggjørelse” (theosis) og bruker heller “delaktighet” (metousia): Mennesket blir lik Gud ved å bli delaktig i de guddommelige egenskapene. Aldri fusjon; alltid relasjon. Han kvalifiserer alltid: “på en måte” (tropon tina).
Sakramentene er sentrale: Dåpen lar mennesket imitere og ta del i Kristi død og oppstandelse. Nattverden lar mennesket bli delaktig i Kristi guddommeliggjorte kropp og dermed i udødeligheten.
Felles teologisk profil
| Klemens | Gregor av Nyssa | |
|---|---|---|
| Guds vesen | Uerkjennbart, apofatisk | Radikalt uerkjennbart i seg selv |
| Frelsesvei | Tro → kunnskap → kjærlighet | Stadig streben (epektasis) |
| Mål | Gudlikhet (homoiosis), “se” Gud | Uendelig søken etter Gud |
| Middel | Moralsk askese, imitasjon av Kristus | Sakramenter, imitasjon, dydene |
| Endring | Prosess mot fullkommenhet | Evig, positiv vekst |
Begge er klart avhengige av Platon, men Gregor radikaliserer: Der Platon opererte med en endelig hvile i kontemplasjon av idéene, er Gregors mål uendelig dynamisk.
Sammenheng med andre artikler
- frelse-athanasius-augustin — theosis-tanken hos Athanasius
- inkarnasjon — inkarnasjonen som forutsetning for guddommeliggjøringen
- treenigheten — Gregor som kappadokisk fader
- monastisk-teologi — den apofatiske tradisjonen videreføres
- mester-eckhart-mystikken — Eckhart arver denne tradisjonen
- apofatisk-teologi — den negative teologiens tradisjon
- theosis — guddommeliggjørelse som frelsens mål
Kilder
- TEOL2300-Hägg — Hägg, H. F.: Gudskunnskap og religiøs danning hos Klemens av Aleksandria og Gregor fra Nyssa, i: Danningsperspektiver. MF vitenskapelig høyskole