Mester Eckhart og den tyske mystikken
«Sjelen må stige ut av seg selv, over seg selv og over alle ting, inn i den guddommelige mørkets øken.» — Mester Eckhart
«Den fattiges vilje vil ingenting, vet ingenting og har ingenting.» — Mester Eckhart, Preken 52
Hvem var Mester Eckhart?
Mester Eckhart (ca. 1260–1328) var dominikanermunk fra de tyskspråklige områdene, utdannet i Erfurt. Han var aktiv som sjelesørger, predikant og administrator for rundt 60 klostre — og en av de viktigste intellektuelle i sin tid, med undervisning ved universitetet i Paris ved to anledninger.
Hans forfatterskap er todelt:
Tyske tekster — prekener og taler skrevet for lekfolk og nonner, på folkespråket middeltysk. Disse er tilgjengelige, konkrete og rettet mot den åndelige praksis. Det er her Eckharts mystikk lever i sin rikeste form.
Latinske tekster — skolastiske avhandlinger fra Paris-perioden, skrevet i den samme vitenskapelige stil som Aquinas. Disse er mer filosofisk-tekniske og rettet mot universitetspublikummet.
Mot slutten av sitt liv ble det opprettet en inkvisisjonsprosess mot Eckhart. Han som person ble ikke dømt, men 28 setninger fra hans verker ble fordømt av pave Johannes XXII i 1329 — ett år etter hans død. Konsekvensen ble i praksis et forbud mot tekster under Eckharts navn. Hans innflytelse levde likevel videre, anonymt og indirekte, gjennom elever som Tauler og gjennom tekster som Theologia Deutsch.
Konteksten: Rhinlandsmystikken og vernakulær teologi
Eckhart tilhører det teologene kaller Rhinlandsmystikken (Rhenish mysticism) — en blomstring av mystisk teologi i de tyskspråklige områdene langs Rhinen fra slutten av 1200-tallet og utover 1300-tallet. Bevegelsen er tett forbundet med begine-miljøene (se begine-mystikken) og med dominikanernes sjelesorg-arbeid overfor disse.
Bernard McGinn understreker at Eckharts relasjon til bevinene ikke er enveiskjørt. Hadewijch og Mechthilds minne-mystikk hadde allerede skapt et rikt folkespråklig vokabular for mystisk erfaring — og Eckhart brukte og videreutviklet dette i sine tyske prekener. Det er en gjensidig påvirkning, ikke bare kirkens sjelesorg ovenfra.
Vernakulær teologi er teologi skrevet på folkespråket, rettet mot et bredere publikum enn de lærde. Den er ikke nødvendigvis enklere i tanken — Eckharts tyske tekster er dypt originale — men den kommuniserer på en annen måte enn latin-skolastikken og når andre mennesker.
Sentralt motiv: Guds fødsel i sjelen
Det bærende motivet i Eckharts tenkning er Guds fødsel i sjelen (Geburt Gottes in der Seele).
For Eckhart er det ikke primært slik at Gud er «der ute» og sjelen er «her inne» — atskilte størrelser som kommuniserer på avstand. I sjelens dypeste dimensjon — det han kaller Fünklein («gnisten») eller Seelengrund («sjelens grunn») — er sjelen og Gud ikke adskilt. Denne gnisten er gudommelig av natur og har aldri vært fullstendig fremmedgjort fra Gud.
Målet er at Sønnen skal «fødes» i sjelen — en indre forening der all avstand mellom sjelen og Gud oppheves. Slik som Sønnen er evig født av Faderen i den trinitariske relasjonen, skal Sønnen fødes i sjelen i tid.
Dette er ikke panteisme — sjelen og Gud smelter ikke sammen til ett. Det er en form for mystisk realisme: Gud og sjelen er ett i Gud, men distinkte som skapning og skaper. Eckhart bruker paradoksalt og spenningsfylt språk bevisst — det er det eneste språket som er ærlig om det som overstiger all ordinær erfaring.
Preken 52 — «Salige er de fattige i ånden»
Preken 52 er Eckharts mest radikale og mest studerte tekst. Han tar Saligprisningen fra Bergprekenen (Matt 5:3) og driver den inn i en tolkning som er dristig til det provoserende.
Han skiller mellom to typer åndelig fattigdom:
Ytre fattigdom — å gi fra seg eiendeler og eiendom. Dette er den tradisjonelle fromhetstolkningen.
Indre fattigdom — å bli fri for alle bilder, all vilje og all kunnskap, inkludert ønsket om å tjene Gud.
Den sanne fattige vil ingenting, vet ingenting, har ingenting — ikke engang ønsket om å gjøre Guds vilje. «Mens jeg stod i min første årsak, hadde jeg ingen Gud, og var min egen årsak. Da ville jeg ingenting, begjærte ingenting, for jeg var ren væren.»
Konsekvensen er provoserende: Eckhart ber om å bli fri fra Gud for å finne Guddommet. Den personlige Gud — Faderen, Sønnen, Ånden i relasjon — er, sett fra sjelens dypeste dimensjon, sekundær i forhold til det absolutte Guddommet (Gottheit) som er hinsides alle navn og relasjoner.
Se apofatisk-teologi for den apofatiske tradisjonens bakgrunn som Eckhart henter fra.
Preken 38 — «På den tid ble en engel sendt fra Gud»
Preken 38 bygger på Lukas-beretningen om bebudelsen og bruker den til å beskrive den guddommelige fødsel i sjelen. Eckhart beveger seg fra det historiske til det ontologiske: Det som skjedde med Maria én gang i historien, skjer kontinuerlig i sjelen som er ren og mottakelig.
Maria er her ikke primært et historisk forbilde — hun er et symbol for sjelens mottagelighet (Gelassenheit: hengivelse, lediggang, åpenhet). Jo mer sjelen er tom for egne bilder og ønsker, desto mer er den som Maria — i stand til å motta det guddommelige Ordet.
Om adskilthet (Von Abgeschiedenheit)
En av Eckharts mest innflytelsesrike traktater. Han rangerer de åndelige dydene og konkluderer overraskende med at adskilthet (Abgeschiedenheit) er den høyeste — over kjærlighet, ydmykhet og barmhjertighet.
Begrunnelsen: Kjærligheten driver sjelen mot noe og gjør den avhengig av objektet for kjærligheten. Ydmykheten bøyer seg, men er fortsatt i bevegelse. Adskilthet er den fullstendige indre stillingen der sjelen verken bøyes av skapt eller skapert — fullstendig ledig for Guds virke.
«Adskilthet er intet annet enn en ånd som intet skapt vesen beveger.»
Dette er Eckharts versjon av den apofatiske tradisjonen nedarvet fra Dionysios Areopagiten: Reisen inn til Gud er en reise bort fra alle forestillinger, bilder og bindinger.
Det første Pariserspørsmål: Tenkning og væren
I dette latinske, skolastiske verket fra Paris diskuterer Eckhart et grunnleggende ontologisk spørsmål: Er Gud primært tenkning (intelligere) eller væren (esse)?
Aquinas hadde svart: Gud er primært væren — ipsum esse subsistens («selvstendig væren selv»). Eckhart tar den motsatte posisjonen: Gud er primært tenkning — ren intellektuell aktivitet.
Konsekvensen er at sjelens fornuft (intellectus) er det guddommelige elementet i mennesket — det som gjør gjenskapelse mulig. Det er gjennom intellektets renselse og fordypning at sjelen beveger seg mot Gud, ikke primært gjennom viljens kjærlighet slik Bonaventura og Bernhard fremhevet.
Johannes Tauler og Theologia Deutsch
Johannes Tauler (1300–1361), elev av Eckhart, er den viktigste formidleren av Eckharts tenkning til bredere kretser. Tauler legger særlig vekt på den praktiske anvendelsen av Eckharts mystikk — mer pastorale og tilgjengelige enn Eckharts egne tekster.
Hans preken 64 (i Davies, The Rhineland Mystics) er et eksempel på denne tilnærmingen: Eckharts innsikter om sjelens grunn og Guds fødsel presenteres i et språk tilgjengelig for menighetens lekfolk, med konkrete råd for åndelig praksis.
Theologia Deutsch (Den tyske Teologi, 1300-tallet) — en anonym tekst der rundt 70 % av innholdet stammer fra Tauler, og dermed indirekte fra Eckhart. Luther kjente denne teksten og utgav den ved to anledninger (1516 og 1518) — som et eksempel på ekte, ikke-skolastisk tysk teologi. Luther kommenterte: «Jeg har lært mer fra denne [boken] enn fra noen annen bok, unntatt Bibelen og Augustin.»
Kapittel 41 i Theologia Deutsch er særlig viktig: Skillet mellom sann og falsk frihet — en avgrensning mot «fri ånd»-bevegelsen som misbrukte Eckharts språk til å legitimere moralsk løssluppenhet.
Forbindelsen til Luther og reformasjonen
Eckharts vekt på at Gud alene handler i frelsesprosessen — og at alle menneskelige bilder, fortjenester og vilje må gi plass — forbereder på mange måter Luthers sola gratia. Det er ikke en direkte teologisk arv (Eckhart er ikke reformatorisk i dogmatisk forstand), men det er et beslektet spirituelt instinkt: Frelsen og gudserfaringen begynner med menneskets radikale tomhet og Guds suverene handling.
Se luthers-teologi og luther-og-reformasjonen.
Eckharts innflytelse
Eckhart ble formelt sensurert men aldri utslettet. Hans innflytelse flommet videre:
- Tauler og Theologia Deutsch — indirekte formidlet til Luther
- Heinrich Seuse (ca. 1295–1366) — tredje store Rhinlandsmystiker, mer affektiv og billedrik enn Eckhart
- Jan van Ruusbroec (1293–1381) — nederlandsk mystiker som tok opp og korrigerte Eckhart
- Moderne spiritualitet — Thomas Merton, Meister Eckhart Society, ny interesse fra 1900-tallets kontemplative bevegelse
- Filosofihistorien — Hegel leste Eckhart; Schopenhauer og Heidegger er påvirket
Sammenheng med andre artikler
- monastisk-teologi — Bernard av Clairvaux og klosterspiritualistikken som Eckhart vokste ut av
- begine-mystikken — Hadewijch, Mechthild og Marguerite Porete som parallelle stemmer og inspirasjonskilder
- apofatisk-teologi — Dionysios Areopagiten som Eckharts viktigste inspirasjon
- luthers-teologi — Luther leste og utgav Theologia Deutsch
- luther-og-reformasjonen — reformasjonens historiske kontekst
- bekjennelser-reformasjonens-konsolidering — reformasjonens teologiske konsolidering
Kilder
- TEOL2310-teologihistorie-middelalder-5 — kursmodul: Mester Eckhart og den tyske mystikken; primærtekster: Pr. 38, Pr. 52, Første Pariserspørsmål, Tauler Pr. 64, Theologia Deutsch kap. 41
- McGinn-1994-eckhart-beguine-mystics — McGinn, B. (red.) (1994): Meister Eckhart and the Beguine Mystics. Continuum
- studier-personlige — egne studier og notater