Tre bekjennelser — tre funksjoner
Den kristne kirke har tre store bekjennelser fra oldkirken, alle i bruk i dag:
| Bekjennelse | Opprinnelse | Funksjon |
|---|---|---|
| Den apostolske trosbekjennelse | Roma, 100–200-t. | Dåpsbekjennelse |
| Den nikenske trosbekjennelse | Nikea 325, Konstantinopel 381 | Eukaristisk bekjennelse; anti-ariansk |
| Athanasianum | Vesten, 400–500-t. | Treenighetens og kristologiens presisering |
Den apostolske trosbekjennelse
Den eldste og enkleste. Ikke forfattet av apostlene — men den sprang ut av de dobbelte spørsmålene ved dåpen i Roma ca. 100–200 e.Kr.:
«Tror du på Gud, Fader Allmektig?» — «Jeg tror.» «Tror du på Jesus Kristus, Guds Sønn?» — «Jeg tror.» «Tror du på Den Hellige Ånd?» — «Jeg tror.»
Den treleddte strukturen er treenighetsformelen som Matteus 28:19 og Didache 7 bruker. Bekjennelsen vokste ut av den liturgiske praksisen og ble gradvis standardisert.
Norsk tekst (Den norske kirkes autoriserte oversettelse):
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved høyre side av Gud Fader, den allmektige, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, katolsk kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.
Den nikenske trosbekjennelse
Vedtatt i grunnform ved Nikea 325, utvidet ved Konstantinopel 381. Den mest autoritative av de tre — brukt i den eukaristiske liturgien i katolsk, ortodoks og de fleste protestantiske kirker.
Bakgrunn: Arianerne hevdet at Sønnen var en skapt størrelse, «det første og fremste av alle skapte ting» — altså ikke av guddommelig vesen. Nikea svarte med homoousios («vesensett», «av samme vesen»). Konstantinopel la til den tredje artikkelen om Ånden og bekjempet pneumatomachiene («Ånde-kjemperne» som fornektet Åndens guddommelighet).
Norsk tekst:
Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen (homoousios); ved ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen, ble kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, stod opp tredje dag etter Skriftene, fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.
Vi tror på Den Hellige Ånd, Herren, livgiveren, som utgår fra Faderen (og Sønnen — filioque, lagt til i vest), som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, som har talt gjennom profetene.
Vi tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Vi venter de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.
Merk om filioque: Den vestlige tilføyelsen «og Sønnen» (filioque) ble lagt til i Spania på 500-600-tallet og spredte seg til hele det latinske vesten. Øst-kirken avviser den som en ulovlig tilføyelse til et konsilvedtatt dokument — og som teologisk feil. Denne striden er en av de viktigste teologiske kildene til skismaet i 1054. Se kirken-ost-og-vest.
Athanasianum (Quicunque vult)
Den mest detaljerte av de tre — og den minst brukte i gudstjeneste i dag. Tittel etter Athanasius, men trolig forfattet i vestlig latin på 400–500-tallet; Athanasius er ikke forfatteren.
Åpner med: «Den som vil bli frelst, må fremfor alt holde den katolske tro» (Quicunque vult salvus esse) — og avslutter med en liste over hva som fører til fortapelse. Det er det mest ekskluderande av de tre dokumentene.
Innhold — to hoveddeler:
Del 1: Treenigheten (linjer 1–28) Elaborert trinitetslære: Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Ånden er Gud — men det er likevel ikke tre guder. Faderen er herre, Sønnen er herre, Ånden er herre — men likevel ikke tre herrer. I Treenigheten er ingenting tidligere eller senere, større eller mindre — alle tre er like evige og jevnbyrdige.
Norsk tekst (utdrag):
«Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»
«Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.»
Del 2: Kristologien (linjer 27–44) Sammenfatter Kalkedon-tradisjonen: Kristus er fullt Gud og fullt menneske — ikke to Kristuser men én. Hans guddommelighet og menneskelighet er forenet i én person. Han «steg ned» ved inkarnasjonen — ikke ved at gudommen ble forvandlet til kjøtt, men ved at det menneskelige ble tatt opp i det guddommelige.
Bekjennelsenes funksjon
Ehrman understreker at bekjennelsene ikke i første rekke er læreoppsummeringer — de er grensedragninger. De definerte hvem som er innenfor og utenfor det kristne fellesskapet. Canon 1 fra Konstantinopel 381 er eksplisitt:
«La ingen underminere troen til de 318 fedrene samlet i Nikea i Bithynia, men la den forbli fast og uberørt.»
Og deretter følger en lang liste over kjetteriene som anatemiseres. Bekjennelsen og anatemaet er to sider av samme sak: Du bekjenner det rette, og du forbanner det gale.
For moderne lesere kan dette virke fremmed. Men det er ikke primært ekskludering for ekskluderingens skyld — det er et forsøk på å bevare en bestemt forståelse av hvem Jesus er, og dermed hva frelse betyr. Teologisk presisjon var ikke akademisk lek; det var spørsmål om hva det egentlig vil si å bli frelst.
Sammenheng med andre artikler
- nikea-konsilet — Nikea-bekjennelsens tilblivelse
- kalkedon-kristologi — kristologien bak bekjennelsene
- arianismen — det Nikea-bekjennelsen svarer mot
- treenigheten — treenighetens teologi
- kirken-ost-og-vest — filioque-striden
- dapen — den apostoliske bekjennelsens liturgiske opprinnelse
Kilder
- Kalkedon-og-Athanasianum — bekjennelsestekstene på norsk (Skarsaune red.)
- Tanner-1990-konsilier — konsildekreter i original og oversettelse
- Ehrman-konsilier-34-36 — historisk kontekst for bekjennelsenes tilblivelse