Problemet med vanen
Vi er vant til å bruke ordet «Gud» på mange måter: Gud Fader, Gud Sønnen, Gud Ånden, den treenige Gud, én Gud i tre. Vi projiserer dette tilbake på Bibelen og de tidlige trosbekjennelsene — men John Behr (2018) viser at de tidlige kildene taler enklere og mer presist enn vi vanligvis gjør.
Den nikenske bekjennelsens første artikkel lyder ikke «Jeg tror på én treenig Gud» — den lyder: «Jeg tror på én Gud, Fader Allmektig.» Sønnen kalles «Herrens Jesus Kristus, Guds Sønn» — ikke «Gud Sønnen». Det er en grammatisk distinksjon med teologisk tyngde.
Bibelens grammatikk for «Gud»
På gresk kan theos brukes med eller uten artikkel. Behr viser at mønsteret i NT er konsistent:
- «Den Gud» (med artikkel): Nesten alltid Faderen — Kristi Far, den ene Gud (1 Kor 8:5–6, Joh 20:17)
- «Gud» (uten artikkel): Kan brukes bredere — «dere er guder» (Salme 82:6, sitert av Jesus i Joh 10:34); «det finnes mange guder og herrer» (1 Kor 8:5)
- Kristus som «Gud»: Tomas’ bekjennelse («min Herre og min Gud», Joh 20:28) er tydelig; Ignatius kaller Kristus «min Gud» fra tidlig av — men selv da er «Gud» primært Faderens navn
Gregor av Nazianz formulerer regelen: Kristus omtales som «Gud» (theos) når han nevnes alene, men som «Herre» når han nevnes sammen med Faderen — «det første på grunn av naturen, det andre på grunn av monarkiet».
Origen: Faderen åpenbares gjennom Sønnen
Origen (ca. 185–254) er den første som analyserer systematisk hva «Fader» og «Allmektig» betyr som Guds navn. Hans metode er alltid skrifteksegese — å koordinere bibelvers.
«Fader» som Guds egentlige navn: Origen observerer noe bemerkelsesverdig: I GT — i salmene og profetene — er det ingen bønn som henvender seg til Gud som «Far». GT snakker om Gud som «Herre» og «Gud», ikke «Fader». Det er Kristus som åpenbarer det guddommelige farskapet. «Fader» er dermed ikke Guds evige egennavn som alle alltid har kjent — det er et navn åpenbart av Sønnen.
«Gud over alle» og «Gud» med artikkel: Origen insisterer på at «den Gud» — med artikkel — er Faderen. Kristus er theos (Gud), men som den som er av Faderen. For Origen er Jesus «Guds Sønn» (ho huios tou theou), ikke «Gud Sønnen». Det er en distinksjon som ble akutt viktig i arianismen — se arianismen.
«Allmektig» gjennom Sønnen: Behr fremhever et subtilt poeng hos Origen: «Allmektig» (pantokrator) er ikke en egenskap Faderen eier uavhengig av Sønnen. Faderen er allmektig gjennom Sønnen, i hvem alle ting er skapt. Titlene er ikke oppramsing av guddommelge egenskaper — de er relasjonelle beskrivelser.
Gregor av Nyssa: Sønnen og Ånden identifisert i relasjon
Gregor av Nyssa (ca. 335–395) viderefører Origens linje og skjerper den:
Det bestemte substantivet «Gud» (ho theos) betegner spesifikt Faderen. Sønnen og Ånden mottar sin (evige) identitet bare i relasjon til Gud Fader. Treenigheten er ikke tre «guder» side om side — den er én Gud (Faderen) kjent gjennom Sønnen og Ånden.
Dette er en mer «asentrisk» treenighetslære enn den vi er vant til: Faderen er kilde (arche), og Sønnen og Ånden utgår fra Ham — ikke tre likestilte «gudspersoner» i moderne forstand.
Implikasjoner for trinitarisk teologi
Behr argumenterer for at mye moderne trinitarisk teologi har glidd bort fra denne grammatikken:
Det vi sier: «Den ene Gud er tre personer» eller «Den treenige Gud» Det Nikea sier: «Jeg tror på én Gud, Fader Allmektig» og «én Herre Jesus Kristus, Guds Sønn»
Forskjellen er ikke akademisk spissfindig. Den handler om hvem som er den primære referenten for ordet «Gud» — og dermed om hva vi egentlig gjør når vi ber til «Gud».
For Origen og Gregor av Nyssa: Man ber til Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden. Det er treenighetsformelens retning. Moderne kristendom har lett for å behandle treenighetens «personer» mer symmetrisk — og dermed miste den relasjonslogikken som var tydelig for Nikeas formulerere.
Sammenheng med andre artikler
- treenigheten — den store konsilariske debatten
- arianismen — Arius’ distinksjon mellom Fader og Sønn
- nikea-konsilet — bekjennelsens ordlyd og dens kontekst
- gregor-av-nyssa — Gregors apofatiske og trinitariske tenkning
- apofatisk-teologi — parallell: Guds uutsigelige natur
- theosis — frelse som deltakelse i guddommelig natur (Gregors frelsesforståelse)
Kilder
- Behr-2018-en-gud-fader — Behr, J. (2018): «“One God Father Almighty”», Modern Theology 34:3, s. 319–340. DOI: 10.1111/moth.12419
- TEOL2310-teologihistorie-oldkirken — historisk kontekst for nikensk teologi