Wiki

Statsreligion

Da kristendommen gikk fra forfulgt minoritet til romersk riksreligion — og hva det gjorde med kirken.

4 min lesning

Fra forfølgelse til frihet: 312–313

I 312 vant Konstantin ved Milviske bro over medkeiseren Maxentius. Ifølge den kristne historikeren Eusebius av Cæsarea hadde Konstantin sett et kors i himmelen med inskripsjonen «ved dette tegn seier» (in hoc signo vinces) — og etter seieren tilskrev han den kristne Guden.

I 313 utstedte Konstantin og Licinius Ediktet fra Milano: full religionsfrihet i hele imperiet, tilbakelevering av konfiskert kirkegods, og anerkjennelse av kristne menigheter som juridiske enheter. Dette er ikke kristendommens offisielle statsreligion ennå — men begynnelsen på keiserens aktive støtte.

Konstantins kirkerelasjon

Konstantin betraktet seg som «biskop for dem utenfor kirken» — det vil si ansvarlig for å sikre at den religiøse freden holdt i riket. Han:

  • Finansierte kirkebygg (inkludert Peterskirken i Roma og Gravkirken i Jerusalem)
  • Fritok prester fra skatteplikt og militærtjeneste
  • Tillot kirken å motta arv og gaver
  • Innkalte og presiderte over Nikea-konsilet (325) — se nikea-konsilet
  • Lot seg ikke selv døpe før på dødsleiet (337)

Han forble pontifex maximus — romersk øversteprest — hele livet. Kristendommen var hans religion, men romernes religiøse tradisjoner ble ikke umiddelbart forkastet.

Statsreligion: Theodosius 380

Det avgjørende steget kom under Theodosius I. Den 27. februar 380 utstedte han ediktet Cunctos populos:

«Vi vil at alle folk som er under vår myndighets styre, skal bekjenne den religion som den guddommelige apostel Peter overga til romerne […] det vil si at vi tror på én guddom, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd i like stor ære og i den hellige treenighets enhet. Vi beordrer at de som følger denne lov, skal ha betegnelsen katolske kristne.»

Med dette ble:

  • Nikensk kristendom (ikke bare kristendom generelt) gjort til den eneste lovlige statsreligion
  • Alle andre religiøse praksiser gjort ulovlige — herunder «kjetterske» kristne og tradisjonell romersk religion
  • Ikke-nikenske kristne (arianere m.fl.) fratatt kirkene sine
  • Hedenskap (paganisme) gradvis kriminalisert (fullstendig forbudt under Theodosius II i 435)

Konstantinopel 381 — politikk og teologi

Like etter ediktet fra 380 innkalte Theodosius kirkemøtet i Konstantinopel (381), som:

  • Bekreftet Nikea-bekjennelsen
  • Avgjorde den arianske debatten — nikenske teologi ble eneste tillatte lære
  • Utdypet bekjennelsen med Den Hellige Ånd: «Herren og livgiveren, som utgår fra Faderen»
  • Fastsatte Konstantinopels rang etter Roma («ny Roma»)

Statsreligionen og det teologiske vedtaket gikk hånd i hånd: Theodosius brukte statsmakt til å avslutte 50 år med teologisk strid.

Konsekvenser for kirken

Kirken vinner — og taper

Kristendommens overgang til statsreligion hadde store konsekvenser:

Gevinster:

  • Massiv vekst i kirkemedlemskap (nå politisk og sosialt fordelaktig å være kristen)
  • Materielle ressurser — keiserlig finansiering av kirker, kloster, diakoni
  • Juridisk anerkjennelse og innflytelse

Tap:

  • Martyriet som kristent ideal mistet sin kontekst
  • Kirkens profetiske uavhengighet ble utfordret av keisermaktens forventninger
  • Massiv innflod av «konvensjonsmedlemmer» som utfordret menighetskultur
  • Tvangsdøp og religiøs forfølgelse av hedninger, jøder og «kjettere»

Den monastiske bevegelsen som motreaksjon

Ikke tilfeldig at den egyptiske klosterbevegelsen eksploderte nettopp i den perioden kristendommen ble statsreligion (300–400-tallet). Munkene — «hvite martyrer» — trakk seg ut fra en kirke som hadde blitt for tett vevet inn i verdens maktstrukturer. Se askese-i-oldkirken.

Kirke og stat: modeller som fulgte

Konstantins og Theodosius’ grep skapte to ulike modeller som ble normgivende:

Caesaropapisme (øst): Keiseren har overordnet myndighet over kirken — han innkaller konsilene, bekrefter biskoper, definerer ortodoksi. Byzantinsk tradisjon.

Pavedømmet (vest): Paven hevder uavhengig og overordnet åndelig autoritet — over keiseren. Grunnlaget ble lagt av pave Gelasius I (494): to makter, åndelig og verdslig, men den åndelige er høyere.

Spenningen mellom disse modellene preget hele middelalderen. Se kirken-ost-og-vest.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger