Wiki

Guds rike

Guds rike som Jesu kjerneforkynnelse — «allerede og ennå ikke», rikets omvendte logikk, Willards forståelse av riket som Guds faktiske styrevelde, og Wrights teologi om å bygge for riket.

9 min lesning

«Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» — Mark 1:15. Det første Jesus sier i Markusevangeliet.

Kjernen i Jesu forkynnelse

Guds rike (basileia tou theou) er ikke ett tema blant mange i Jesu forkynnelse — det er temaet. Jesus begynner sin offentlige tjeneste med å proklamere at riket er nær (Mark 1:15), han underviser om riket i lignelsene, han demonstrerer riket gjennom helbredelse og demonutdrivelse, og han sender ut disiplene for å forkynne riket (Luk 9:2; 10:9).

Hva er riket?

«Riket» er ikke primært et sted, men en virkelighet — Guds faktiske styre, der hans vilje skjer. Matt 6:10: «La ditt rike komme, la din vilje skje på jorden som i himmelen.» Riket er der Guds vilje skjer.

I GT er Gud allerede konge over skaperverket (Sal 93; 103:19). Det «kommende riket» handler ikke om at Gud skal begynne å herske, men om at hans styre skal bli synlig, anerkjent og fullstendig — at det som allerede er sant om himmelen, skal bli sant om hele skaperverket.

«Allerede og ennå ikke»

Det bibelteologiske begrepet inaugurert eskatologi beskriver spenningen i Jesu forkynnelse: Riket er allerede her, og riket kommer ennå.

Allerede: Jesus helbreder syke, driver ut demoner, tilgir synder — det er rikets kraft i virksomhet nå. «Guds rike er kommet til dere» (Matt 12:28).

Ennå ikke: Riket er ikke fullt ut åpenbart. Ondskap finnes fortsatt. Jesus ber fortsatt om at riket skal komme (Matt 6:10). Den endelige oppfyllelsen hører fremtiden til. Se eskatologi.

Denne spenningen er ikke en selvmotsigelse — det er rikets dynamikk. Det er som stranden mellom tidevann: Sjøen er allerede kommet, men ikke fullt ut.

Willards forståelse av riket

Dallas Willard (The Divine Conspiracy, 1998) gir Guds rike en distinkt og kraftfull forklaring: Guds rike er rommet eller domenet der Guds vilje skjer og hans kraft er virksom.

Willards bidrag er å ta rikets nåværende realitet på alvor — ikke som en metafor, men som en faktisk tilstand man kan leve i:

«The kingdom of God is the range of God’s effective will, where what God wants done is done. It is not a place but a dynamic reality that constantly presses in on ordinary human existence.»

Riket er altså ikke et fremtidig paradis man venter på, men en dimensjon av virkeligheten som omgir oss nå — fra «selve rommet rundt kroppene våre», som Willard formulerer det. Å «søke Guds rike» (Matt 6:33) er å orientere seg inn mot og inn i denne virkeligheten som allerede er.

Konsekvensen for disippelskap: Willard bryter med en forståelse av kristendom som bare handler om syndsforlatelse og en billett til himmelen. Å bli disippel er å begynne å leve under Guds styre nå — å la Guds faktiske virkelighet forme hverdagen. Se disippelskap.

Rikets omvendte logikk

Saligprisningene (Matt 5:3–12) er Jesu beskrivelse av hvem som er «inne» i riket — og listen er sjokkerende:

  • De fattige i ånden
  • De som sørger
  • De saktmodige
  • De som hungrer og tørster etter rettferdighet
  • De barmhjertige
  • De rene av hjertet
  • Fredsskaperne
  • De som forfølges for rettferdighetens skyld

Willard understreker: Dette er ikke en liste over krav man må oppfylle for å komme inn i riket. Det er en erklæring om at disse menneskene — de marginaliserte, de som lider, de som synes å tape — allerede har del i Guds rike. Riket snur verden på hodet.

Lignelsene om riket

Jesus bruker lignelser for å beskrive riket, fordi riket ikke kan defineres — det må vises:

Sennepsfrøet (Matt 13:31–32): Riket begynner som det minste av frø og vokser til noe størst. Guds styre er ikke imponerende ved første øyekast.

Sauerdeigen (Matt 13:33): Riket virker innenfra, stille og usynlig, og forvandler hele massen.

Den skjulte skatten / den verdifulle perlen (Matt 13:44–46): Riket er verdt å gi alt for.

Ugress og hvete (Matt 13:24–30): Riket lever side om side med ondskapens rike inntil den endelige dommen. Se eskatologi.

Å bygge for riket — Wrights bidrag

N.T. Wright (Surprised by Hope, 2008) tilfører «allerede/ennå ikke»-rammen en konkret missiologisk dimensjon: Hva betyr det egentlig, i praksis, å leve mellom rikets to tidsaldre?

«Bygge for» riket, ikke «bygge» riket

Wright møter en innvending mange kristne kjenner igjen: Er det ikke selvhevdende — eller direkte teologisk feil — å snakke om å «arbeide for Guds rike»? Bygger vi da riket selv, ved egen kraft?

Wrights svar er et presist skille. Den endelige sammensmeltingen av himmel og jord er Guds verk alene — den nye skapelsen, som bare Gud kan og vil fullføre, med Jesu oppstandelse som dens eneste virkelige forbilde. Ingen mennesker kan bidra til det.

Men i mellomtiden — i spennet mellom oppstandelsen og den nye skapelsens fullendelse — kalles de troende til å bygge for riket: å gjøre noe som vil bli tatt opp, anerkjent og forvandlet når Gud en dag fullfører sitt verk.

Wrights bilde er steinhoggeren ved en middelalderkatedral: Hver håndverker hugger sin stein eller statue etter arkitektens instruks, uten nødvendigvis å se hele tegningen eller å leve til katedralen står ferdig. Men de hugger ikke for ingenting — deres arbeid vil finne sin plass i en helhet de ikke selv overskuer.

«Ikke forgjeves» — 1 Kor 15:58

Wright forankrer dette i Paulus’ avslutning på oppstandelseskapittelet: «Derfor, mine kjære søsken… vit at arbeidet i Herren ikke er forgjeves» (1 Kor 15:58).

Fordi oppstandelsen er en kroppslig, historisk realitet — ikke en flukt fra den materielle verden — vil alt som gjøres i kjærlighet, takknemlighet og lydighet mot Gud finne sin vei inn i Guds nye skaperverk: hver kjærlighetshandling, hvert kunstverk inspirert av Guds skjønnhet, hver time brukt på å lære et funksjonshemmet barn å lese, hver bønn, hver gjerning som bygger opp menigheten og sprer evangeliet.

Dette er ikke at vi «olje hjulene på en maskin som snart skal rulle utfor et stup» — det vi gjør nå, blir ikke kastet, men forvandlet og forhøyet i den nye skapelsen.

Saddukeerne som advarsel

Wright bruker saddukeerne — Jesu samtids mektige elite — som et historisk eksempel på hva fornektelse av oppstandelsen fører til. Saddukeerne avviste oppstandelseslæren, angivelig av eksegetiske grunner. Men Wright peker på den reelle motivasjonen: De visste at oppstandelsestro betydde at Gud ville snu verden på hodet — og det var en trussel mot deres egen privilegerte posisjon.

Mennesker som tror at Gud vil sette alt til rette — som Maria i Magnificat, som «kaster mektige ned fra deres troner og opphøyer de ydmyke» — blir ikke tilbakeholdne med verdensforandrende arbeid i nåtiden. Ikke fordi de er gladere for å dø og «slippe unna» denne verden, men fordi troen på at Gud vil gjøre alt nytt, gir en umulig å stoppe motivasjon for å arbeide for det allerede nå.

To ytterpunkter Wright avviser

Wright plasserer sitt syn mellom to ytterpunkter han mener begge er forvridninger:

«Social gospel»-liberalismen — troen på at den kristne hovedoppgaven er å bygge riket selv, gjennom sosial, politisk og kulturell revolusjon, uten nødvendigvis noen guddommelig fullbyrdelse. Wright peker på at dette historisk har «singularly failed to deliver the goods» — verden er fortsatt fragmentert og brutal, uansett hvor mye godt arbeid som er gjort.

Den dualistiske defaitismen — troen på at «ingenting kan gjøres før Herren kommer», fordi ondskapens krefter er for godt forskanset til at noe annet enn et apokalyptisk inngrep kan endre dem. Denne holdningen reduserer evangeliet til sjeleredning for en fremtidig, ikke-kroppslig himmel, og overlater verdens strukturer til seg selv. Wright kaller dette en form for gnostisisme — en benektelse av at den skapte, materielle verden virkelig er Guds, og virkelig skal forløses.

Begge ytterpunktene, mener Wright, unngår på hver sin måte den inaugurerte eskatologiens utfordring: At vi skal arbeide nå, vel vitende om at fullendelsen ikke er nå — på samme måte som Rom 6 kaller til et helliget liv allerede, selv om full helliggjørelse venter til oppstandelsen.

Rettferdighet som rikets logikk i praksis

For Wright er global rettferdighet — han skriver særlig om internasjonal skuldsanering og økonomisk ubalanse — selve testen på om en kirke tar oppstandelsen og riket på alvor. Argumentet er ikke et sidetema utenfor evangeliet; det er en direkte konsekvens av Fadervårs bønn: «La ditt rike komme, la din vilje skje» — etterfulgt umiddelbart av bønnen om brød og tilgivelse av skyld.

Skjønnhet som del av rikets arbeid

Et tema som ikke er like fremme i de andre kildene wikien bruker for denne artikkelen: Wright argumenterer for at kunst og skjønnhet har en selvstendig plass i arbeidet for riket — ikke som dekorasjon, men som teologisk handling.

Skaperverkets skjønnhet er, etter Wrights bilde, som en kalk, en fiolin eller en forlovelsesring — vakker i seg selv, men enda mer gripende vakker på grunn av det den peker mot og er ment å romme. Kunst som responderer på skaperverkets skjønnhet, og som — i lys av Rom 8, der «hele skapningen lider og venter med lengsel» — våger å beskrive verden ikke bare som den er eller som den burde være, men som den en dag skal bli ved Guds nåde, deltar i rikets arbeid på linje med rettferdighetsarbeid.

Wright peker også på noe vakkert ved oppstandelsen selv: Da Jesus stod opp, var sårmerkene fra naglene fortsatt synlige på hans hender og føtter — det var slik han ble gjenkjent. Kunst som tar både verdens sår og oppstandelsens løfte på alvor samtidig, er, mener Wright, på vei mot en fornyet kristen visjon.

Kirken og riket

Kirken er ikke identisk med Guds rike. Kirken er det fellesskapet som lever inn mot riket og vitner om det — men riket er større enn kirken. Augustin skilte mellom den synlige kirken og den usynlige — der bare Gud kjenner alle som tilhører riket. Se augustin og statsreligion.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger