Wiki

Fra oldtid til middelalder — ca. 300–750

«Med etableringen av det arabiske imperiet i løpet av 600- og første halvdel av 700-tallet var overgangen fra det dominerende romerske imperiet og til middelalderens tredelte verden fullført.» — Bagge 2020

5 min lesning

En tredelt verden

Perioden 300–750 er ikke bare Romerrikets fall — det er fremveksten av tre nye sivilisasjoner som kom til å forme Europas og Midtøstens historie for tusen år fremover:

  1. Den vestlige kristenhet — barbarrikene og den latinske kirken
  2. Den østlige kristenhet — Bysants med Konstantinopel som sentrum
  3. Den islamske verden — det arabiske imperiet fra Spania til Indus

Bagge (2020) understreker at dette ikke primært var et fall, men en transformasjon og spredning: Den romerske sivilisasjonen ble spredt til nye folk og nye områder. Det som forsvant var den politiske enheten; det religiøse, kulturelle og juridiske arvet ble ført videre gjennom kirke, kloster og kalif.

Kristendommens særtrekk

Hva skilte kristendommen fra de andre religionene i senantikken? Bagge identifiserer tre avgjørende faktorer:

Eksklusivitet: Romerrikets tradisjonelle religioner var tolerante og synkretistiske — romerne identifiserte gjerne andres guder med sine egne. Kristendommen nektet. Den kunne ikke engang brenne røkelseskorn foran keiserens statue som et symbolsk lojalitetskrav. Dette var ikke uvitenhet om kompromissets kunst, men et prinsipielt standpunkt: Det finnes én Gud, og ingen annen.

Fellesskapsdannelse: Kristendommen var ikke primært en gudsdyrkelsesform — den var et samfunn. Paulus: «Det er ikke mer spørsmål om jøde eller hellener, om slave eller fribåren, om mann eller kvinne; for dere er alle ett i Kristus Jesus» (Gal 3:28). Kirken ga samme sosiale trygghet som familien: omsorg for enker, foreldreløse og uføre; begravelse for dem som ikke hadde råd; konfliktmegling. Dette er trolig den viktigste forklaringen på dens suksess under de krisetidene fra 200-tallet og utover.

Forpliktende lære: Mysteriereligionene konkurrerte om tilhengere, men var ikke eksklusive i dogmatisk forstand. Kristendommen krevde at man forpliktet seg til en bestemt forståelse av verden — og den hadde sanksjoner mot avvik. Strengt opptaksrituale (lang katekumenstid, dåp som fullstendig brudd med «verden»), strenge botskrav og i ytterste fall ekskommunikasjon.

Da kristendommen ble statsreligion, utgjorde kristne ca. 10 % av befolkningen i øst og ca. 5 % i vest — nesten utelukkende i byene. Dette er, gitt de strenge kravene til fullt medlemskap, en bemerkelsesverdig oppslutning.

Kristendommen som statsreligion

Konstantins allianse med kirken (312 e.Kr.) og den gradvise innføringen av kristendommen som rikets eneste tillatte religion (395 e.Kr. under Theodosius) endret kirken fundamentalt.

Massekristendom: Kirken var ikke lenger et eksklusivt samfunn — den fikk nye medlemmer som søkte dit fordi det ga fordeler, eller etter hvert fordi det var obligatorisk. Kompromisser ble nødvendige: i moralske krav, i praktisering av dem, i kirkens absorbering av folkelig religiøsitet.

Tilpasning til statsstrukturen: Kirkens organisasjon ble bygget etter mønster av den verdslige provinsinndelingen — bispedømmer, provinser, metropolitter, patriarker. Over dem alle: det økumeniske konsilet, holdt første gang i Nikea 325.

Prisen for alliansen: Keiseren grep inn i kirkens saker, innsatte og avsatte geistlige, og brukte kirken som et instrument for sosial og politisk ensretting. Biskopene fikk rikdom og makt — men til prisen av underordning under statsmakten. Se statsreligion.

Augustin og de to stater: Den fremste av kirkefedrene, Augustin av Hippo (354–430), besvarte dette dilemmaet i De civitate Dei: Historien er dypest sett en kamp mellom Guds stat og den jordiske stat — og de to kan ikke identifiseres med noe samfunn her på jorden. Se augustin.

Romerrikets fall

Bagge nyanserer det tradisjonelle bildet av Romerrikets fall som katastrofe:

  • Det var bare den vestlige delen som «falt» på 400-tallet; den østlige (bysantinske) delen overlevde i nesten tusen år til
  • På 500-tallet gjenerobret Østriket store deler av Vestriket under Justinian
  • Den endelige undergangen kom med araberne på 600-tallet, ikke med germanerne

Germanerne var tallmessig en liten minoritet (maksimalt 1 million av 16 millioner i vest). Mange av dem var allerede blitt kristnet — men som arianere, ikke som nikenske kristne, noe som ytterligere bidro til religiøs isolasjon.

Hunnernes rolle: Det asiatiske steppefolket hunnerne, under Attila, presset germanerne inn i Romerriket fra øst — de var en utløsende faktor, ikke bare en bakgrunnsfaktor.

Arabernes ekspansjon

Den arabiske ekspansjonen er det mest dramatiske hendelsesforløpet i perioden. På ett hundre år (622–722) ble halvparten av den kristne verden arabisk-islamsk:

  • 635: Damaskus
  • 638: Jerusalem
  • 637: Sassanidenes hovedstad Ktesifon
  • 640–42: Egypt
  • 643: Persias fall fullstendig
  • 698: Nord-Afrika
  • 711: Spania
  • 732: Stanset ved Poitiers i Sør-Frankrike

Hva forklarte suksessen?

Militære faktorer: Hurtighet, hardførhet, kamelens rolle i ørkenteknologien, diplomatiske kapitulasjonsvilkår.

Politiske faktorer: De to stormaktene Bysants og Sassanideriket var utmattet av tiårs krig mot hverandre. Syria og Egypt stod i religiøst motsetningsforhold til Konstantinopel (monofysittiske kirker som ikke aksepterte Kalkedon 451).

Religionens rolle: Det avgjørende, ifølge Bagge, var islams samfunnsdannende funksjon — akkurat som kristendommens. Islam løsrev individet fra alle tidligere sosiale bånd (stamme, familie, klan) og skapte et nytt fellesskap (umma) med felles mål og ideologi. Djihad — kamp for troen — ga langsiktige politiske mål prioritet over kortsiktige.

Kristendom og islam — to parallelle prosesser

Bagge trekker den slående parallellen: Kristendommens suksess i senantikken og islams suksess i tidlig middelalder forklares av de samme mekanismene. Begge var:

  • Eksklusivt sannhetskrevende
  • Fellesskapsdannende på tvers av etniske og sosiale skiller
  • Utstyrt med en forpliktende lære som krevde full tilslutning
  • Villige til å bruke politiske og militære midler for å styrke religionen

Det er historisk nyttig å forstå den tidlige kirkes vekst og islams vekst som to varianter av det samme fenomenet — frelsesreligionens samfunnsdannende kraft.

Sammenheng med andre artikler

Kilder

Graf-visning

Tilbakekoblinger