«Med etableringen av det arabiske imperiet i løpet av 600- og første halvdel av 700-tallet var overgangen fra det dominerende romerske imperium til middelalderens tredelte verden fullført.» — Sverre Bagge (2020)
Grensen mellom to epoker
Skillet mellom oldtid og middelalder er ikke én hendelse men en lang prosess. Vanligvis knyttes det til Vestromerrikets fall — som kan dateres til ulike tidspunkt mellom slutten av 300-tallet og slutten av 400-tallet. Men Bagge (2020) peker på at dette bare er en del av en mer omfattende, verdenshistorisk prosess: I tiden ca. 200–650 brøt alle de store oldtidsimperiene sammen — fra Kina i øst til Romerriket i vest.
Det som skjedde etterpå, var svært ulikt. I øst — Kina, India, Sørøst-Asia — ble sivilisasjonen i hovedsak gjenopprettet. I vest innledet krisen en ny epoke, preget av to avgjørende nyvinninger:
1. Delingen av middelhavsområdet i tre sivilisasjoner: den vestlige kristenhet, den østlige kristenhet og den islamske verden.
2. Fremveksten av de store frelsesreligionene — kristendommen og islam. Det var religionen som satte grense mellom sivilisasjonene, og religionen som spredte dem til nye folk.
Overgangsfasen begynner med kristendommens gjennombrudd som statsreligion under Konstantin (ca. 312) og slutter med det arabiske imperiets etablering på begynnelsen av 700-tallet.
Kristendommens gjennombrudd
Romerriket var tradisjonelt holdt sammen av verdslige institusjoner — hær, byråkrati, lovverk, handel og felles sprog. Det rommet en rekke religioner som i det store og hele ble tolerert. Men dette var ikke en «sekulær» stat i moderne forstand — den romerske religion var dennesidig og knyttet til familien, byen og staten.
Frelsesreligionenes vekst. Det store skiftet kom på 200-tallet. Frelsesreligioner — som lovte personlig frelse og hinsides fellesskap — vant kraftig frem. Mysteriereligioner (Isis-dyrkelsen, Mithra), jødedommen og til slutt kristendommen appellerte i en tid preget av politisk krise, oppløsning av tradisjonelle sosiale enheter og en skjerpet bevissthet om skillet mellom det åndelige og det materielle.
Kristendommens særtrekk. Kristendommen var ikke bare én av mange frelsesreligioner — den hadde særtrekk som delvis kan forklare dens suksess:
- Eksklusivitet — den anerkjente ingen andre guder og nektet selv å ofre røkelseskorn foran keiserens statue. Dette kostet forfølgelser, men skapte martyrer og helter som tiltrakk nye tilhengere.
- Forpliktende lære — ikke bare gudsdyrkelse, men en filosofi med lære som var bindende for tilhengerne.
- Organisert fellesskap — kirken var et samfunn i en helt annen grad enn andre religioner. Den ga sosial trygghet, hjelp til enker, foreldreløse og uføre — den erstattet familiens funksjoner.
Da kristendommen ble statsreligion under Konstantin (312–337), utgjorde de kristne ca. 10 % av befolkningen i øst og ca. 5 % i vest — en bemerkelsesverdig tilslutning tatt i betraktning de strenge kravene til medlemskap.
Konsekvenser av statsreligion. Alliansen med staten var tvetydig. Kirken ble en rik institusjon og fikk enorm innflytelse. Men den måtte tilpasse seg — den ble ikke lenger et eksklusivt samfunn, men fikk nye medlemmer som søkte fordeler. Keiserne grep inn i kirkens saker. Og lærestridighetene krevde organisatorisk og dogmatisk avklaring.
Konsilene og dogmeutviklingen. De store lærestridighetene — om treenigheten og Kristi natur — ble avklart gjennom en rekke konsil. Det første i Nikea (325) fastslo Kristi guddommelighet mot arianismen. Kalkedon (451) fastslo to naturer i én person mot monofysitismen. Disse avgjørelsene bygde en mer enhetlig kirke, men skapte også varige splittelser.
Augustin (354–430) er periodens fremste teolog og kirkefader. I Confessiones forteller han om sitt liv frem til omvendelsen. I De civitate Dei fremstiller han historien som en kamp mellom to «stater» — Guds stat og den jordiske stat — som varer inntil Guds stat seirer ved Kristi gjenkomst.
Romerrikets krise og fall
Romerriket besto som dominerende middelhavsmakt i ca. 500 år. Dette er i seg selv mer oppsiktsvekkende enn at det til slutt falt.
Ytre press — hunnerne og germanerne. Hunnerne, et asiatisk steppefolk, invaderte Europa på 400- og 500-tallet. Presset fra dem var en viktig årsak til at de germanske folkene søkte å trenge inn i Romerriket. Under Attila angrep hunnerne Vest-Europa, men ble stanset i Gallia i 451.
Germanerne. Styrkeforholdet mellom romere og germanere hadde endret seg. Arkeologiske funn viser et mer intensivt og avansert jordbruk hos germanerne, som hadde ført til befolkningsvekst. Kontakten med romerne som leiesoldater hadde dessuten redusert det militærteknologiske gapet.
De germanske folkene erobret formelt bare det vestlige Romerriket — og selv der ble mye av det lokale romerske administrasjonssystemet bevart. Germanerne var forholdsmessig fåtallige (anslått til maks. én million av en befolkning på ca. 16 millioner i vest) og etablerte seg som en krigerklasse på toppen av det romerske samfunnet.
Justinian (527–565) forsøkte å gjenopprette rikets enhet og lyktes delvis — han gjenerobret Nord-Afrika og Italia. Men en katastrofal byllepest (541–543) svekket riket militært og økonomisk, og de gjenerobrede områdene gikk snart tapt igjen.
Det østromerske (bysantinske) riket overlevde — og beholdt sin stilling som den dominerende makten i middelhavsområdet frem til arabernes ekspansjon.
Det nye imperiet: Araberne
Arabernes ekspansjon på 600-og 700-tallet er en av historiens mest dramatiske begivenheter. I løpet av ca. hundre år ble et enormt rike bygget opp — fra Arabia til Spania i vest og til Indus i øst.
Muhammed (570–632). Han tilhørte kjøpmannsaristokratiet i Mekka. Etter religiøse visjoner fra ca. 610 sto han frem som profet for den ene Gud. Den nye religionen, islam («underkastelse»), var — som kristendommen — samfunnsdannende: den løsrev enkeltmennesket fra slekt og stamme og skapte et nytt religiøst fellesskap (umma) som fra begynnelsen av også var et politisk fellesskap.
Ekspansjonen. Etter Muhammeds død i 632 begynte den storstilte ekspansjonen:
- 635: Damaskus faller
- 637: Sassanidenes hovedstad Ktesifon faller
- 638: Jerusalem faller
- 640–642: Egypt erobres
- 698: Nord-Afrika fullstendig erobret
- 711: Arabia invaderer Spania
- 732: Stanset av frankerne ved Poitiers
Araberne forsøkte også å ta Konstantinopel (674–678 og 717–718) men mislyktes.
Hva forklarer arabernes suksess? Militær hurtighet og evne til å utnytte ørkenterrenget var avgjørende. Men framfor alt var det religionen. Islam skapte — som kristendommen hadde gjort i Romerriket — en ideologi og organisasjon som forenet splittede grupper om et felles mål. Og til forskjell fra germanernes erobringer fikk arabernes ekspansjon langsiktige samfunnsmessige og kulturelle konsekvenser, nettopp fordi religionen integrerte de erobrede befolkningene i et nytt fellesskap.
Middelalderens tredelte verden
Med arabernes ekspansjon var den tidligere enhetlige middelhavssivilisasjonen endelig delt i tre:
| Sivilisasjon | Kjennetegn |
|---|---|
| Vestlig kristenhet | Nye kongeriker nord for Alpene, latinskkirkelig kultur, pave i Roma |
| Østlig kristenhet | Bysants, gresk kultur, patriark i Konstantinopel |
| Islamsk verden | Arabisk imperium fra Spania til Indus, Koranen som kulturell akse |
Disse tre sivilisasjonene kom til å forme europeisk og verdenshistorie de neste 800 år — og lever på mange måter videre i dag.
Sammenheng med andre artikler
- statsreligion — kristendommen som Romerrikets statsreligion
- nikea-konsilet — det første store konsil
- gnostisisme — intern splittelse i kirken
- embetsutvikling — kirkens organisasjon i denne perioden
- klosterlivet — askese og munkevesen
- islam — islams fremvekst
- elvedalssivilisasjonene — de foregående sivilisasjonene
Kilder
- Bagge-2020-europa-tar-form — Bagge, S.H. (2020): Europa tar form: år 300 til 1350, kap. 1. Cappelen Damm, s. 27–44
- studier-personlige — egne studier og notater