De første menighetene — karismatisk struktur
De første kristne menighetene vi kjenner er Paulus’ menigheter fra 50-tallet — og de var ikke organisert rundt profesjonelle ledere. De var karismatiske fellesskap: grupper av troende som alle ble forstått å ha fått en åndsgave (charisma) ved dåpen til å tjene hverandre. Gaver som visdom, undervisning og helbredelse — som i 1 Kor 12–14.
Ingen hadde «offisielt» lederansvar. De møttes ikke i spesialbygde lokaler — det første kirkebygget vi kjenner fra litterære kilder dateres til 201 e.Kr.; det første arkeologisk funnet bygget ble reist nesten et halvt århundre etter det. Kristne møttes i hjemmene til sine velstående medlemmer — de som hadde plass.
Disse hjemmeeierne var trolig menighetens uoffisielle ledere: de skaffet mødested, ressurser — og tok sannsynligvis ansvar for samlingene.
Problemene med karismatisk struktur
Karismatisk organisering fungerer i små, tette fellesskap med en levende forventning om snarlig gjenkomst. Men Paulus og hans menigheter trodde Jesus ville komme igjen i løpet av deres generasjon (1 Tess 4:13–5:11). Ingen grunn til å bygge for fremtiden.
Etter hvert ble problemene åpenbare:
- Hvem avgjorde når ulike menighetsmedlemmer følte seg ledet av Ånden på ulike måter?
- Hvem håndterte teologiske konflikter?
- Hvem styrte gudstjenestens form og almsenes fordeling?
- Hva med falske lærere og omstreifende profeter?
Didaches instrukser om omreisende apostler og profeter (kap. 11–13) gjenspeiler akkurat dette problemet. Se didache.
Overgangen til institusjonell struktur
Mot slutten av det første århundret begynte de karismatiske menighetene å transformere seg til mer strukturerte grupper med ledere av fastsatte kvalifikasjoner og funksjoner.
Allerede i Pastoralbrevene (1–2 Tim, Titus) — de fleste forskere daterer disse til ca. 80–100 e.Kr. — finner vi krav til biskoper og diakoner: de skal være «uklanderlige, én kvinnes mann, edruelige, taktfulle, gjestfrie, dyktige til å undervise» (1 Tim 3:2).
Hierarkiet som utviklet seg:
- Biskop (episkopos, «tilsynsmann»): øverste ansvar for menigheten
- Presbyter («eldste»): råd som assisterte biskopen
- Diakon («tjener»): praktisk hjelp i gudstjeneste og almsfordeling
Kvinner spilte trolig en mer fremtredende rolle i de tidligste husmenighetene — hjemmet var kvinnens domene i antikken. Men etter hvert ble de ekskludert fra lederstillinger, i hvert fall i det Ehrman kaller «proto-ortodokse» menigheter.
Apostolisk suksesjon
En viktig legitimerende idé som vokste frem: apostolisk suksesjon — at biskopene stod i en åndelig nedstammelinje fra apostlene.
Ignatius av Antiokia (d. ca. 108) er den tidligste tydelige kilden til monarkisk episkopalisme: én biskop per menighet, med absolutt autoritet. «Gjør ingenting uten biskopen», skriver han. Se justin-martyr og apostoliske-fedre.
Ireneus av Lyon (ca. 130–202) systematiserte apostolisk suksesjonslære: For å vite hva apostlene lærte, se til biskopene i de menighetene apostlene grunnla. Rom hadde Peter og Paulus; der kan man kontrollere hva som er apostolisk lære.
Kyprian om kirkens enhet
Kyprian av Kartago (ca. 200–258) formulerte det klassiske hierarkiske kirkesyn i traktaten Om kirkens enhet (251 e.Kr.):
«Den kan ikke ha Gud til far som ikke har kirken til mor.»
Kyprian skriver i en krisetid: Under Decius’ forfølgelse (250–251) hadde mange kristne apostasert (lapsi — de som falt). Nå ønsket de å komme tilbake. Spørsmålet var: Hvem har myndighet til å gjenoppta dem?
Kyprians svar: Biskopen. Kirken er en enhet — man kan ikke skille seg fra biskopen og fortsatt hevde å høre til Kirken. Den skismatiske menigheten er ikke en alternativ kirke — den er ikke noe som helst.
Metaforene er organiske: Kirken er som et tre med mange grener — men én rot. Som solens mange stråler — men én sol. Som mange bekker fra én kilde.
Dette er bakgrunnen for donatiststriden (300-tallet) og Augustins kirkesyn. Se augustin.
Elvira-konsilet og kanoner
Et tidlig eksempel på institusjonell regulering er Elvira-konsilet (ca. 305–310) i Spania — det første lokale konsilet vi kjenner fra etter-apostolisk tid der kanonene er bevart.
Konsilet vedtok strenge regler om:
- Avgudsdyrkelse og idol ofrenes konsekvenser
- Seksualitet og ekteskap
- Kleresi og sølibat (Canon 33 — første kjente påbud om klerkal sølibat)
- Kommunion og eksklusjon
Elvira-konsilet gjenspeiler en kirke som nylig har overlevd den store forfølgelsen under Diokletian (303–305) og som nå vil trekke skarpe grenser mellom seg selv og det hedenske samfunnet. Motivasjonen er rituell renhet — prester som tjener alteret skal ikke bli «forurenset» av penger eller kvinner.
Se statsreligion for konteksten rundt Konstantins omvendelse og kirkens nye samfunnsrolle.
Sammenheng med andre artikler
- apostoliske-fedre — Ignatius og det tidligste syn på biskoper
- didache — Didaches instrukser om valg av tilsynsmenn
- statsreligion — kirkens institusjonalisering etter Konstantin
- gnostisisme — eksklusjon av gnostikere som ledd i institusjonalisering
- dapen — dåpen som inngang til menigheten
- augustin — videreføring av Kyprians kirkesyn
- justin-martyr — apologetens gudstjenestebeskrivelse
Kilder
- Ehrman-kirkens-struktur — Ehrman: «The Structure of Early Christianity» (tekst 32–33), Christianity in Late Antiquity
- Kyprian-kirkens-enhet — Kyprian: Om kirkens enhet (tekst 76), After the New Testament
- TEOL2310-teologihistorie-oldkirken — historisk kontekst