Askese i oldkirken
«En uasketisk kristendom er en kristendom uten håp, uten lidenskap.» — Erik Varden OCSO
«Hvis du vil, kan du helt og holdent bli til ild.» — Abba Josef, Apophtegmata Patrum
Hva er askese?
Ordet «askese» kommer fra det greske askēsis — opprinnelig «trening», med klar assosiasjon til atletisk øvelse. Det er et moderne begrep satt på en antikk praksis, og dette skaper metodiske utfordringer: Det finnes ingen entydig antikk definisjon av askese, og det er ingen standardisert samling av asketiske tekster fra oldkirken (Krawiec 2008).
Det vi kan si er at kristen askese i oldkirken handler om bevisst øvelse av kropp og sjel for å forme seg mot et åndelig mål. Askese er ikke hat mot kroppen — det er formingen av kroppen. Det er ikke flukt fra verden — det er en alternativ måte å bebo verden på.
Varden (2012) formulerer det slik fra klostertradisjonen: Kristen omgang med lidenskap dreier seg ikke om blokkering, men om kanalisering. Asketens oppgave er å styre begjærets energi mot Gud — ikke å utrydde begjæret. «Enhver lidenskap, selv den mest inkarnerte, er et blaff av lengselen etter Gud som ligger innprentet i vårt vesen, skapt i Guds bilde.»
Røtter i NT og tidlig kristendom
Det er omstridt om tidlig kristendom var asketisk. Protestantiske teologer på 1800-tallet avviste askese som «gresk korrupsjon» av en opprinnelig ikke-asketisk jødedom. Nyere forskning har vist at dette er en forenkling.
I NT finnes asketiske impulser tydelig: Jesu kall til å forlate familie (Luk 14:26), Paulus om seksuell avholdenhet som ideal (1 Kor 7), Johannes Døperen som prototyp på den asketiske profeten. Paulus’ atletikk-metafor — «jeg er streng mot min kropp og holder den i tømme» (1 Kor 9:27) — bruker direkte det greske askēsis-begrepet.
I det 2. og 3. århundre er askese til stede på tvers av alle kristne grupperinger: i gnostiske bevegelser, i syrisk kristendom der dåpskandidater tok et løfte om ihidayuta («singleness», en enhetsfokusert asketisk livsstil), og i de apokryfe apostelaktene der seksuell avholdenhet settes som frelsesvilkår.
Krawiec (2008) påpeker: Askese var ikke fremmed for tidlig kristendom — det var tvert imot midlet gjennom hvilket nye kristne identiteter ble skapt og markert.
Fra martyrium til askese
En sentral tese er at asketisk bevegelsens vekst i det 4. århundre delvis er en erstatning for martyriet. Da forfølgelsene tok slutt under Konstantin og kristendommen ble statsreligion, forsvant martyriet som den fremste form for kristent vitnesbyrd.
Askesen trer inn i martyriets sted: Den er et hverdagslig martyrium — en daglig kamp mot begjær og synd som speiler martyrens kamp mot keiserens krav. Ørkenfedrene bruker dette eksplisitt; å kjempe mot «demoner» i ørkenen er en åndelig parallell til martyrens kamp i arenaen.
Dette forklarer delvis hvorfor asketisk litteratur eksploderer nettopp på 300-tallet. Det er ikke tilfeldig at Athanasius skriver Antonios’ liv (ca. 357) nettopp etter at den siste store forfølgelsen er over.
Ørkenbevegelsens fremvekst
Den egyptiske ørken ble fra ca. 270 e.Kr. arenaen for en av kristendommens mest radikale eksperimenter. Menn og kvinner — kjent som «ørkenfedrene og ørkenmødrene» (Abbas og Ammas) — dro ut av byene for å søke Gud i ensomhet og stillhet.
Antonios den store (ca. 251–356) regnes som bevegelsens far. Athanasius’ Vita Antonii — skrevet like etter Antonios’ død — ble umiddelbart en klassiker og oversatt til latin, gresk og koptisk. Antonios fikk kallet etter å ha hørt Jesu ord til den rike unge mannen: «Vil du være fullkommen, selg alt du eier og følg meg» (Matt 19:21). Han opplevde dette som en direkte tiltale og handlet deretter.
Varden understreker noe viktig: Ørkenfedrene hadde sjelden dramatiske kallsopplevelser. «Stort sett ingen damaskusvei-opplevelse; snarere en rasjonell beslutning om å følge Kristus kompromissløst.»
To hovedformer for ørkenaskese:
Eremittisk — enkeltpersoner alene i ørkenen, med minimal kontakt med andre. Antonios som prototyp.
Semianakoretisk — enkeltceller samlet i løs koloni (laura) rundt en erfaren abba.
Koinobitisk — fellesskapskloster med felles regler og felles eiendom. Pakomiios (ca. 292–348) regnes som grunnlegger av denne formen.
Apophtegmata Patrum
Apophtegmata Patrum («Fedrenes talemåter») er samlingen av korte visdomsutsagn og fortellinger fra ørkenbevegelsen, nedskrevet på begynnelsen av 500-tallet men bygget på overlevering fra 300-tallet. Ordet apothegma betegner et konsist utsagn som oppsummerer noe vesentlig.
Å se seg selv. Den asketiske disiplin begynner med selverkjennelse. Varden bruker historien om Abba Zeno som ser på en agurkåker og kjenner begjæret: I stedet for å la impulsen overmanne ham, stiller han seg i solsteken i fem dager for å erfare straffen han ville ha fortjent som tyv. Det er ikke selvpinelse — det er askese som klarsyn. «Han sa til sin tanke: Klarer du ikke å bære straffen du fortjener, så stjel ikke.»
Å se sin bror. Kanskje det mest overraskende: Asketisk visdom er like mye om relasjoner som om bønn og faste. Historien om Abba Apollos som ber Gud om å la en gammel og fordømmende munks fristelser ramme ham selv — slik at den gamle kan lære medlidenhet — dette er askese som empatitrening. «Sannsynligvis anså djevelen deg ikke verdig til å fristes», sier Apollos tørt til den fordømmende munken, «og derfor viste du deg grusom mot en bror som gikk gjennom harde tak.»
Å se Gud. Det ultimate målet. Kontemplasjon (theōria) er ikke følelsesmessig fromhet, men klarsyn — et øye som er «ubesudlet og åpent for det som er virkelig og sant». Abba Antonios på sine siste dager: «Jeg frykter ikke lenger Gud. Jeg elsker ham.»
Asketisk teologi — kropp, begjær og formasjon
Kroppen er ikke fienden. Krawiec påpeker paradokset: Den asketiske bevegelsen former kroppen fordi den er viktig, ikke fordi den er uten verdi. Athanasius bruker Antonios’ forvandlede kropp som synlig bevis for Guds verk og en forsmak på oppstandelseslegemet.
Begjær og kanalisering. Ørkenfedrene skilte mellom naturlige og unaturlige impulser. Abba Antonios: «Mange av kroppens impulser er naturlige og moralsk nøytrale. Men det finnes en liderlig tendens som avviker fra naturen.» Å kjempe mot det unaturlige er å gjenvinne det naturlige — en gjenerobring av autentisk menneskelighet.
Vane og natur. Et nøkkelpoeng fra Apophtegmene (IV.67): «En vane som forsterkes over tid, får etter hvert naturens kraft» — ēthos (vane) blir til fysis (natur). Asketisk praksis handler om å forme gode vaner som med tid blir andreordens natur.
Forvandlingens mål. Paulus skriver om «det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Ef 4:13). Ørkenfedrene tar dette bokstavelig: Fullkommenhet er ikke prestasjon — det er formasjon. Abba Josef strakk hendene mot himmelen og fingrene ble «som ti glødende lamper»: «Hvis du vil, kan du helt og holdent bli til ild.»
Askesens sosiale dimensjon
Peter Browns The Body and Society (1988) åpnet et nytt forskningsfelt: askese i sosial kontekst.
Askese og autoritet. Athanasius brukte Antonios’ asketiske liv bevisst i sin kamp mot arianerne. Den hellige mann var ikke bare personlig from — han var et politisk instrument i kirkens interne kamper. Å kontrollere definisjonen av ekte askese var å kontrollere kirkelig autoritet.
Askese og kvinner. Kvinner fant i askeseidealet en mulighet til å bryte med det patriarkalske familiesystemet — askeselivet ga en relativ frihet fra familiens og ekteskapets strukturer. Men dette frirommet ble raskt regulert og kontrollert av biskopene. Og menn skrev disse kvinnenes kropper — mye av vår kunnskap om kvinnelige asketer kommer gjennom mannlige forfattere som Hieronymus, Ambrosius og Augustin, som formet idealene etter egne teologiske og kirkepolitiske interesser. Askesen som frigjøring og askesen som kontroll eksisterte side om side.
Jovinian-kontroversen. I vest ble askesen kraftig utfordret av Jovinian (ca. 380-tallets Roma), som hevdet at alle døpte kristne er likestilte — gifte, enker og jomfruer er like for Gud. Hieronymus og Ambrosius angrep ham heftig. Diskusjonen handler ikke bare om fromhet, men om hvilken type kristen er «bedre» — et spørsmål med stor sosial sprengkraft.
Asketenes kall og begrensning
Varden er tydelig på to avgjørende punkter:
Ingen fullkommenhetsmonopol. Klosterlivet ble aldri ansett som den eneste vei til Gud. Asketisk litteratur forteller stadig om hardbarkede ørkenasketer som av Guds Ånd sendes til en skomaker i Alexandria eller en klovn i Antiokia — folk som midt i byens larm hadde nådd større hellighet enn dem selv.
Ingen egenverdi. Øvelsene har ingen verdi i seg selv. Ender de med å gjøre asketen stolt og fordømmende, er de direkte skadelige. Apophtegmene sier det med humor: «Spis heller en saftig biff enn å bli forfengelig av faste.»
Sammenheng med andre artikler
- klosterlivet — klostervesenet som asketisk institusjon
- martyriet-og-helgenkult — martyriet som asketismens forløper og helgenkultens fremvekst
- theosis — forvandlingens mål i østlig teologi
- disippelskap — askese og kristen formasjon
Kilder
- Krawiec-2008-asceticism — Krawiec, R. (2008): «Asceticism», i: Oxford Handbook of Early Christian Studies, kap. 37
- Varden-2012-om-kristen-askese — Varden, E. OCSO (2012): «Om kristen askese», foredrag ved St. Dominikus kloster, Oslo
- Harmless-2008-monasticism — Harmless, W. SJ (2008): «Monasticism», i: Oxford Handbook of Early Christian Studies, kap. 24
- studier-personlige — egne studier og notater