«Kunnskap er det nest beste etter dyden.» — Alcuin av York
Hva var den karolingiske renessansen?
Den karolingiske renessansen (ca. 780-850) var et målrettet program for intellektuell og kirkelig fornyelse under Karl den store (Charlemagne, 742-814) og hans sønnesønn Karl den skallede. Det er ikke en «renessanse» i seinere renaissancens forstand — det er snarere en bevisst gjenoppliving av lærdomslivet etter «mørketidens» tilbakegang.
McGrath (Historical Theology): «Under Charlemagne, a concerted effort was directed toward renewing the life of the mind within the church.»
Konteksten: Mørketiden
Fra ca. 500-700 e.Kr. svant den romerske imperiestrukturen hen i Vest-Europa. Kirkens intellektuelle liv trakk seg inn i klostre, men det fantes begrenset kapasitet til systematisk teologisk tenkning. Geistligheten var mange steder halvt analfabetisk. Liturgien ble praktisert uten forståelse av latinen den var skrevet på.
McGrath beskriver overgangen: Midtpunktet for intellektuelt liv beveget seg fra Middelhavsverdenens store byer til de nordeuropeiske miljøene rundt Theoderik og Karl den store, og siden til abbedi- og katedralskolene i Frankrike.
Karl den store og Alcuin
Karl den store kronet til keiser av pave Leo III i Roma juledag 800, og etablerte det som ville bli kjent som Det hellige romerske rike. Men hans ambisjoner var ikke bare militære og politiske — han ønsket å skape et kristent kultursamfunn.
McGrath fremhever Alcuin av York (735-804) som den kanskje viktigste skikkelsen i denne fornyelsen. Alcuin hadde trent ved katedralskolen i York, Englands fremste læringssenter. På Karl den stores invitasjon forlot han England og ble abbed ved St. Martins kloster i Tours, som han etablerte som et ledende senter for lærdom.
Alcuins bidrag inkluderte:
- Reform av latinsk skrift og ortografi — innføringen av den karolingiske minuskelen som standardiserte skriftformen
- Utdanning av hoffets lærde i teologi, filosofi og de sju frie kunstene
- Revisjon av Bibelens latintekst (Vulgata)
- Korrespondanse med lærde over hele Europa
Kloster- og katedralskoler
McGrath: «A series of imperial decrees established two kinds of theological school throughout northern Europe.»
Klosterskolene var primært rettet mot dem som ville bli munker, og fokuserte på bibellesning, teologi og liturgi. Hvert kloster skulle ha en skole.
Katedralskolene ble opprettet av biskopene og ledet av en magister scholarum eller scholasticus. De skulle utdanne geistlige for kirkens tjeneste, men ble over tid åpne for bredere intellektuelt virke. Det er fra katedralskolene at universitetsinstitusjonen til slutt vokste frem.
McGrath fremhever klosteret i Fulda (grunnlagt 744 i Tyskland) som ett av de viktigste sentrene: «became one of the most significant centers of theological and secular learning in the region.» Her studerte Rabanus Maurus, som siden ble kalt «Germanias lærer» (Praeceptor Germaniae).
Benedikt av Nursias rolle
Klosterbevegelsens fundament var allerede lagt av Benedikt av Nursia (ca. 480-550) med hans Regula Benedicti — Benedikts regel. McGrath beskriver den slik: «The Benedictine community followed a rule which was dominated by the notion of the unconditional following of Christ, sustained by regular corporate and private prayer, and the reading of Scripture.»
Regelen strukturerte munkelivet i ora et labora — bønn og arbeid — der Skriftlesning og intellektuell virksomhet var en integrert del av det åndelige livet. Benediktinerklostrene ble dermed naturlige midtpunkter for lærdom, kopiering av manuskripter og bevaring av kunnskap.
Monte Cassino-klosteret (grunnlagt ca. 525) og klosteret i Bec i Normandie ble særlige sentre. Fra Bec kom to av 1000-tallets viktigste teologer: Lanfranc og Anselm — sistnevnte er kjent for ontologibeviset for Guds eksistens og formuleringen fides quaerens intellectum — «troen som søker forståelse».
Arven: Fra karolingisk renessanse til universitetet
McGrath er klar på at den karolingiske renessansen selv snublet: «In the end, the Carolingian renaissance faltered, due to growing political instability and economic uncertainties.»
Men institusjonene overlevde. Kloster- og katedralskolene la grunnlaget for det som fulgte i det 12. og 13. århundret — den store teologiske renessansen som ga oss Anselm, Abelard, Bernard av Clairvaux og til slutt de store universitetene i Paris og Oxford.
McGrath: «Yet the institutions identified by Charlemagne as central to the tasks of theological education remained, and were able to play a critical role in bringing about the theological renaissance of the twelfth century.»
Det er en klassisk historisk rytme: Et program som mislykkes i sin egen tid, men som bygger institusjoner som bærer frukter en generasjon eller to seinere.
Kvinner i middelalderens lærdomsliv
McGrath fremhever at de store klostrene også ga kvinner rom for teologisk og åndelig skriving. Hildegard av Bingen (1098-1179), Juliana av Norwich (ca. 1342-1415) og Mechthild av Magdeburg (ca. 1210-1282) er blant de viktigste. Se begine-mystikken for mer om denne tradisjonen.
Sammenheng med andre artikler
- klosterlivet — det benediktinske fundamentet
- middelalderteologi — skolastikkens vekst ut av katedralskolene
- fransiskansk-og-dominikansk-bevegelse — de nye ordenene som overtar lederskapet
- begine-mystikken — kvinner i middelalderens åndelige liv
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath, A.E.: Historical Theology, part0007 (The Middle Ages and the Renaissance)
- studier-personlige — egne studier og notater