Augustin og nyplatonismen
Augustin (354–430) var i ni år manikeer — tilhenger av en dualistisk religion som så verden som en kamp mellom lys og mørke. Hans vei ut av manikeismen gikk gjennom nyplatonsk filosofi (særlig Plotin og Porfyrios) og deretter til kristendommen.
I Bekjennelser bok 7 beskriver Augustin hvordan nyplatonske tekster hjalp ham å forstå at det onde ikke er en selvstendig kraft, men en mangel på godt (privatio boni). Gud er ikke en av to prinsipper i kamp — Gud er alt.
Men nyplatonismen kom til kort: den kunne fortelle ham om Logos (Guds evige fornuft), men ikke om at Logos ble kjøtt og blod. Inkarnasjonen — Gud som konkret historisk person — fant Augustin bare i de kristne skriftene.
I Om Genesis mot manikeerne (388–389) bruker Augustin nyplatonsk-inspirert tolkning til å forsvare skapelsesberetningen mot maniker-kritikk: skapelsen er god, fordi alt som er, er fra Gud.
Skillet mellom Gud som subjekt og Gud som substans
En viktig distinksjon for å forstå middelalderens teologi: den jødisk-kristne tradisjonen forstår Gud primært som subjekt — en som handler, velger, elsker, taler. Den greske filosofitradisjonen forstår det høyeste virkelighetsprinsipp primært som substans — det ultimate underlaget for all eksistens.
Denne spenningen preger hele middelalderteologien:
- Spørsmålet om Guds vilje (har Gud en vilje, og er den fri?)
- Jesu to naturer (hadde han også to viljer?)
- Skolastikkens debatt om intellekt vs. vilje som primært i Gud
Dionysios Areopagiten og apofatisk teologi
Dionysios Areopagiten (trolig 500-tallet) påberopte seg autoriteten til Paulus’ disippel i Athen, men er trolig elev av nyplatonikeren Proklos. Hans skrifter fikk enorm innflytelse gjennom hele middelalderen.
Apofatisk teologi (via negativa) — vi kan ikke si hva Gud er, bare hva Gud ikke er. Alle positive begreper vi bruker om Gud (god, stor, eksisterende) er utilstrekkelige fordi Gud overskrider alle kategorier. Den høyeste kunnskap om Gud er ikke-kunnskap — en “guddommelig uvitenhet” der all begrepslighet faller bort.
I Den mystiske teologi beskriver Dionysios Moises’ vandring inn i mørket på Sinai som symbol på sjelens bevegelse mot Gud: jo nærmere Gud, jo mer blir begrepene utilstrekkelige.
Denne tradisjonen går rett inn i Mester Eckhart og den tyske mystikken. Se mester-eckhart-mystikken.
Sammenheng med andre artikler
- augustin — Augustins biografi og teologi
- frelse-athanasius-augustin — Augustins frelseslære
- monastisk-teologi — nyplatonismen lever videre i klosterteologien
- skolastisk-teologi — skolastikken tok opp tråden fra Augustin og Dionysios
- mester-eckhart-mystikken — Dionysios Areopagiten som direkte inspirasjon
Kilder
- TEOL2310-teologihistorie-middelalder-1 — kursmodul: Introduksjon til middelalderens teologihistorie (Augustin, Dionysios Areopagiten)