Et spørsmål uten endelig svar

Det er fristende å lese evangeliene og identifisere seg med de «gode» skikkelsene — disiplene, de helbredede, de trofaste. Men et ærligere blikk viser at apostlene ofte er det vi ikke ønsker å se i oss selv.

Enhver situasjon er en mulighet til å vende seg til eller fra Jesus. Hva er det å lese Bibelen om det ikke handler om å møte Ordet — som Johannes kaller ham?


Apostlenes fallgroper

Apostlene i evangeliene er ikke fremstilt som åndelige helter. De er mennesker med gjenkjennelige reaksjoner:

  • «Ingenting godt kommer fra Nasaret» — forutinntatthet og kulturell arroganse (Joh 1:46)
  • «La oss kalle ned ild over dem» — sinne og hevnlyst mot en landsby som avviste Jesus (Luk 9:54)
  • «Stans ham! Han er ikke av oss» — ekskludering av noen som gjorde Jesu gjerninger men ikke tilhørte gruppen (Luk 9:49)
  • «Dette skal aldri skje deg» — Peter vil hindre Jesus fra å dø (Matt 16:22)

Det er lett å se disse som feil i fortiden. Vanskeligere er det å kjenne igjen de samme bevegelsene i seg selv: Hvem er det jeg avskriver uten å kjenne? Hvem er det jeg vil hindre fra å nå frem? Hvem ekskluderer jeg fordi de ikke ser ut som «oss»?


Samaritankvinnen ved brønnen

Johannes 4:7–31 er en av evangelienes rikeste fortellinger. Jesus er alene ved Jakobsbrønnen i Samaria. En kvinne kommer for å hente vann — midt på dagen, alene, noe som antyder hun er sosialt utstøtt.

Jesus taler til henne. Det er brudd på tre konvensjoner: Han er jøde, hun er samaritaner (historiske fiender). Han er mann, hun er kvinne (ikke tiltale). Han er rabbi, hun er synder med fem ektemenn bak seg.

Hun stiller de riktige spørsmålene. Hun utfordrer ham, hun lar seg utfordre, hun forstår gradvis hvem hun snakker med. Og til slutt springer hun av gårde og forteller hele landsbyen: «Kom og se en mann som fortalte meg alt jeg har gjort!» (Joh 4:29).

Den mest effektive evangelisten i Johannes er en navnløs samaritansk kvinne med en belastet fortid. Det er tankevekkende.


Kvinner i evangeliene — en motpart til apostlene

Det er slående å sammenligne apostlene og kvinnene i evangeliene:

Apostlene sov i Getsemane. Flyktet ved pågripelsen. Peter fornektet tre ganger.

Kvinnene var til stede ved korset (Joh 19:25). De var de første til den tomme graven. Maria Magdalena var den første som møtte den oppstandne.

Det er ikke sagt for å fordømme apostlene — de kom tilbake, de ble brukt, Peter ble gjenopprettet. Men det er sagt for å destabilisere antagelsen om hvem som «er av oss» og hvem som ikke er det.

De som fulgte til det ytterste var ikke de åpenbare kandidatene.


Spørsmålet vender tilbake

«Hvem er du i møtet med Jesus?» er ikke et spørsmål med ett svar. Det varierer fra dag til dag, fra situasjon til situasjon. Noen dager er man Peter som bekjenner trofast. Andre dager er man Peter som fornekter.

Det interessante er ikke å finne ett sted å stå permanent — det er å stille spørsmålet , i den konkrete situasjonen man er i. I samtalen, i beslutningen, i relasjonen.

Hvem er jeg her? Og hvem vil jeg være?


Sammenheng med andre artikler


Kilder