Prester i Det gamle testamentet
I GT var prester av Levis stamme — nærmere bestemt Arons etterkommere. Det var ikke et kall man valgte, men noe man ble født til. Andre fra Levis stamme utførte underordnede tjenester i tabernakelet og tempelet. Presteskapet var altså etnisk og genealogisk avgrenset.
Prestens sentrale oppgave var å tjene som mellommann mellom Gud og folket — å frembringe offer, utøve helligdomstjeneste og undervise i loven. Hebreerbrevet sammenfatter denne strukturen og viser hvordan den peker fremover mot Kristus som den endelige yppersteprest.
Kristus som yppersteprest
Hebreerbrevet er NT-s mest systematiske gjennomgang av prestebegrepet. Dets poeng: Kristus er den endelige yppersteprest, av Melkisedeks ordre — ikke Arons (Heb 7). Hans offer er ikke gjentakbart; det er fullbrakt én gang for alle (Heb 9–10).
Konsekvensen er at det levittiske presteskapet er avskaffet — ikke fordi det var feil, men fordi det er oppfylt og erstattet av noe uendelig bedre.
Kongelig presteskap i Det nye testamentet
NT kjenner ikke til et tilsvarende prestesystem for kristne. I stedet beskrives alle troende som et kongelig presteskap:
«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk.» — 1 Pet 2:9
Peter siterer her 2 Mos 19:6 — Guds beskrivelse av Israel ved Sinai — og anvender det på hele den kristne menigheten. Det er ikke en metafor for et fåtall; det gjelder alle troende uten unntak.
Åpenbaringen bekrefter: «Han har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far» (Åp 1:6).
Luthers lære om det allmenne presteskapet
Luther gjenoppdaget dette i reformasjonen som det allmenne presteskapet (das allgemeine Priestertum aller Gläubigen). Det er ikke at alle kan gjøre hva som helst i kirken — det er at alle troende har direkte adgang til Gud, uten at et særskilt presteskapsmellommann er nødvendig.
Luther: «En kristen er en fri herre over alle ting og ikke underlagt noen.» Presten er en tjeneste, ikke en religiøs stand med høyere status enn lekfolket.
Kan prester gifte seg?
Svaret er ja — fordi alle kristne er prester, og kristne kan gifte seg. Det NT kaller leder eller tilsynsmann (episkopos, presbyteros) er ikke en avgrenset klasse med særskilte ekteskapsregler. Kravene i 1 Tim 3 og Tit 1 forutsetter at ledere kan være gift.
Den katolske tradisjonen knytter presteskapets sølibat til en spesifikk teologisk forståelse av prestestanden som er distinkt fra protestantismens. Men dette bygger på en kategorisk distinksjon mellom prest og lekfolk som NT ikke støtter.
Sammenheng med andre artikler
- gamle-testamentet — GT-presteskapets bakgrunn
- evangeliene — NT som grunnlag for presteskapslæren
- embetsutvikling — fremveksten av særskilt prestestand i kirkehistorien
- luther-og-reformasjonen — Luthers gjenoppdagelse av det allmenne presteskapet
- kirken — kirken som Guds folk og Kristi kropp
Kilder
- kan-prester-gifte-seg — kortartikkel om presterollen og ekteskap
- et-kongelig-presteskap — studie av 1 Peter 2:9