Hva er et evangelium?
Ordet «evangelium» (euangelion, gresk) betyr «godt budskap» eller «gledesbudskap». I oldtidens kontekst ble ordet brukt om seiersmeldinger fra krig og om keiserlige proklamasjoner. Når de kristne tok begrepet i bruk, gjorde de et subversivt grep: Det sanne gode budskapet er ikke keiserens makt, men Jesu oppstandelse.
Som sjanger er evangeliene unike i antikken — de ligner på bios (biografier), men er skrevet av troende for troende, med et åpenbart teologisk formål. Lukas formulerer det eksplisitt: «Jeg har besluttet å skrive en ordnet fremstilling… for at du skal ha full visshet om det du er blitt undervist i» (Luk 1:3–4).
Tilblivelse og datering
Evangeliene ble ikke skrevet mens Jesus levde, men i andre halvdel av det første århundre e.Kr. — 30–65 år etter Jesu korsfestelse (ca. 30 e.Kr.):
| Evangelium | Forfatter (tradisjon) | Antatt datering |
|---|---|---|
| Markus | Johannes Markus, Peters tolk | ca. 65–70 e.Kr. |
| Matteus | Apostelen Matteus | ca. 80–90 e.Kr. |
| Lukas | Legen Lukas, Paulus’ medarbeider | ca. 80–90 e.Kr. |
| Johannes | Apostelen Johannes | ca. 90–100 e.Kr. |
Gapet mellom hendelsene og skriftene skyldes ikke svikt i hukommelsen, men at de tidligste kristne forventet Jesu snarlige gjenkomst og levde i muntlig tradisjon. Da øyenvitner begynte å dø, ble skriftfesting nødvendig.
Det synoptiske problemet
Matteus, Markus og Lukas kalles de synoptiske evangeliene fordi de kan leses «med ett blikk» (syn-optikos) — de deler store mengder felles materiale, til dels ordrett.
Tokildehypotesen (dominerende): Markus er skrevet først. Matteus og Lukas brukte begge Markus og en hypotetisk felles kilde kalt Q (Quelle, tysk for «kilde») — en samling Jesusord som ikke finnes i Markus.
I tillegg har Matteus eget særstoff (M) og Lukas eget særstoff (L) — inkludert Lukas’ rike fortellinger om Jesu barndom og mange lignelser som bare finnes her.
Johannes skiller seg ut: ca. 93 % av innholdet er unikt for dette evangeliet. Johannes bruker en annen rekkefølge, velger andre hendelser og har lange teologiske taler som de synoptiske evangeliene mangler.
De fire evangelienes særpreg
Markus — Det korteste og eldste. Dramatisk, handlingsorientert («og straks…»). Fremstiller Jesus som en kraftfull undermann der autoritet, ikke tale, er i sentrum. Messiashemmeligheten og disiplenes feil er gjennomgående grep. Slutter brått (16:8 i de eldste manuskriptene). Se markusevangeliet.
Matteus — Skrevet for et jødekristent publikum. Systematisk oppbygget med fem store talesamlinger (inkludert Bergprekenen, kap. 5–7). Vektlegger Jesu messianske identitet og sammenhengen med GT — «for at det som er sagt ved profeten, skulle oppfylles.» Se matteus-evangeliet.
Lukas — Del av et dobbeltverk med Apostlenes gjerninger. Universalistisk perspektiv: Alle folk, kvinner, fattige og marginaliserte er fremhevet. Lukas gir de rikeste barndomsfortellingene og de fleste lignelsene — og er det evangeliet som tydeligst vektlegger Jesu bønneliv. Se lukasevangeliet.
Johannes — Det teologisk dypeste evangeliet. Begynner ikke med Jesu fødsel, men med Logos-hymnen: «I begynnelsen var Ordet.» Sju store «tegn» og sju «Jeg er»-utsagn strukturerer evangeliet. Se johannes-evangeliet.
Forholdet mellom evangeliene og historisk Jesus
Alle fire evangeliene er teologiske tekster — skrevet fra tro for tro. Det betyr ikke at de mangler historisk verdi, men at de ikke er nøytrale rapporter.
Hva historikere er enige om: Jesus eksisterte som historisk person i det første århundre i Palestina. Han ble døpt av Johannes Døperen, underviste og helbredet, samlet disipler, ble korsfestet under Pontius Pilatus.
De ikke-kristne kildene er begrensede men viktige: Tacitus (Annaler 15.44) nevner «Christus» henrettet under Tiberius; Josefus har to omtaler. Se historisk-jesus.
Evangeliene og kanonisering
De fire evangeliene fikk gradvis anerkjennelse som autoritative i løpet av 100-tallet. Mot år 200 virker det som om de fire var bredt aksepterte. Irenaeus av Lyon (ca. 180) argumenterer eksplisitt for nøyaktig fire: «Fire himmelretninger, fire vinder, fire evangelier.»
Mange andre evangelier sirkulerte i de første kristne generasjonene — Tomasevangeliet, Petersevangeliet, Jakobs protoevangelium. Disse ble ikke inkludert i kanon. Se nt-kanon.
Sammenheng med andre artikler
- markusevangeliet — Markus i dybden
- matteus-evangeliet — Matteus i dybden
- lukasevangeliet — Lukas i dybden
- johannes-evangeliet — Johannes og Logos-teologien
- johannes-evangeliet-studieplan — Johannes-studier
- apostlenes-gjerninger — Lukas’ dobbeltverk
- historisk-jesus — historisk-kritisk perspektiv
- nt-kanon — hvordan evangeliene ble kanonisert
- jesus — den historiske Jesus i evangeliene
Kilder
- TEOL1010-Hvalvik-1985 — Hvalvik: Matteusevangeliet og kristologi
- TEOL1010-Sødal-2009-NT — Sødal: Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger
- jesus-historiske-bevis — evangeliene som historisk kilde
- TEOL1010-Moxnes-2017 — Moxnes: evangelietradisjonene og historisk Jesus