Hva er historisk Jesus-forskning?
Historisk Jesus-forskning er det akademiske feltet som forsøker å rekonstruere hvem Jesus av Nasaret var som historisk person, ved bruk av historisk-kritisk metode. Det er et felt som skiller seg fra teologisk Jesus-forskning: Spørsmålet er ikke hvem Jesus er i kristen tro, men hva vi historisk kan si om han.
Feltet har hatt tre store bølger («quest for the historical Jesus»): den liberale 1800-talls-forskningen (Strauss, Renan), Rudolf Bultmanns skeptiske periode, og den tredje questen fra 1980-tallet og fremover (Sanders, Meier, Wright, Crossan).
Ikke-kristne kilder
Josefus (Jewish Antiquities 18.63–64) har den berømte Testimonium Flavianum:
«På denne tid levde Jesus, en vis mann, om det er riktig å kalle ham en mann. Han var en som utførte forunderlige gjerninger, og en lærer for mennesker som tok imot sannheten med glede. Han vant over mange jøder og også mange av gresk opphav. Han var Messias. Og da Pilatus, etter angivelse av de fremste menn blant oss, hadde domfelt ham til korset, holdt de ikke opp som hadde elsket ham fra første stund. For han viste seg for dem levende igjen på den tredje dag, slik de guddommelige profeter hadde forutsagt dette og ti tusen andre underfulle ting om ham. Og frem til i dag er ikke slekten av dem som etter ham er kalt kristne, utryddet.»
Teksten er delvis interpolert av kristne avskrivere (spesielt «om det er riktig å kalle ham en mann», «Han var Messias» og oppstandelsesreferansen). Men det er bred enighet om at en kortere kjernetekst er autentisk. En arabisk versjon hos den kristne historikeren Agapius (900-tallet) gir trolig et bedre bilde av originalteksten:
«Han var antatt å være Messias, og de opphørte ikke med å elske ham.»
Josefus (Jewish Antiquities 20.200) omtaler også «Jakob, bror til Jesus som kalles Kristus», henrettet av Yppersteprest Ananus II ca. 62 e.Kr. Dette regnes av de fleste som autentisk.
Tacitus (Annales 15.44, ca. 115 e.Kr.):
«Kristus, fra hvem dette navn stammer, ble henrettet i Tiberius’ regjeringstid av prokurøren Pontius Pilatus; og den for øyeblikket undertrykte farlige overtro brøt ut igjen, ikke bare i Judea, årsaken til onde, men endog i Roma.»
Plinius den yngre (brev til keiser Trajan, ca. 112 e.Kr.) beskriver kristne i Bithynia som sang hymner til Kristus «som til en gud».
Hva sier kildene med sikkerhet?
Det er bred enighet blant historikere (inkludert ikke-kristne) om disse fakta:
- Jesus av Nasaret levde i Galilea på begynnelsen av 1. e.Kr.
- Han ble døpt av Johannes Døperen
- Han forkynte og samlet tilhengere
- Han ble korsfestet under Pontius Pilatus, trolig 30 eller 33 e.Kr.
- Hans tilhengere fortsatte etter hans død og påberopte seg hans oppstandelse
Hva som skjedde etter hans død — oppstandelsen — er et historisk-teologisk spørsmål som historisk metode ikke kan besvare fullt ut. Historikere kan konstatere at disiplene trodde de hadde møtt ham som levende etter hans død; de kan ikke historisk bevise eller motbevise oppstandelsen som et teologisk faktum.
Metodiske spørsmål
Kriteriene for autentisitet: Historikere bruker kriterier for å vurdere hvilke evangelietradisjonene som er tidlige og pålitelige: dobbelt attestasjon (samme materiale i uavhengige kilder), ulikhetskriteriet (tradisjoner som avviker fra tidlig kristendom er trolig autentiske), og koherens med kjent 1. århundre-jødedom.
Prioriteten av Markus: De fleste forskere regner Markus som det eldste evangeliet (ca. 65–70 e.Kr.) og Paulus’ brev (ca. 50–60 e.Kr.) som de eldste kristne tekstene.
Q-kilden: Hypotetisk felles kilde som Matteus og Lukas brukte i tillegg til Markus.
Sammenheng med andre artikler
- jesus — hovedartikkelen om Jesus som person
- evangeliene — primærkildene og deres begrensninger
- jakob-jesu-bror — Josefus’ omtale regnes som et av de sterkeste eksterne bevisene
Kilder
Ingen råfiler ennå — anbefalt: /expand historisk-jesus for å hente mer fra akademiske kilder.