Hva er en hellig skrift?
Begrepet er like vanskelig å definere som “religion” selv. Braarvig og Justnes skiller mellom to perspektiver:
Innenfra-perspektivet — de troende betrakter sine egne skrifter som hellige og sanne, som bærere av guddommelige påbud. Dette skaper et skille mellom hellig og apokryft, mellom sant og usant.
Utenfra-perspektivet — religionshistorikeren lager en større kategori som rommer alle religioners hellige skrifter. “Hellig” betyr da “hellig for den aktuelle religionens tilhengere.” Forskeren er ikke primært interessert i sannhetsgehalten, men i teksten som historisk fenomen.
Fem kjennetegn på hellige skrifter
1. Kanonisering — Hellige skrifter er samlet gjennom kanoniseringsprosesser. Kanon (gresk: “målestokk”) er de skriftene en religiøs tradisjon har vedtatt som autoritative. Kanonisering er både positiv (anerkjennelse) og negativ (avvisning av det kjetterske). Troende vil legge vekt på guddommelig opprinnelse; forskere på politiske prosesser og konsiler.
2. Åpenbaring og sannhet — Hellige skrifter springer ut av særlige åpenbaringer: Buddhas opplysning, Toraen på Sinai, Koranen diktert av Gabriel til Muhammed, vedahymnene inspirert av gudene. Skriftene hevder å svare på livets fundamentale spørsmål — og å svare sant.
3. Kultisk og rituell funksjon — Skriftene brukes aktivt i kult og forvaltes av et presteskap. Selve resiteringen kan ha verdi uavhengig av forståelsen: tibetanske munker leser Buddhaordene høyt i munnen på hverandre — lyden, ikke meningen, er poenget. Latin i den katolske kirken fungerte lenge tilsvarende.
4. Samtidige tilhengere — For at skrifter skal opprettholde sin hellige status, må de holdes levende av religiøse fellesskap. Hesiods Theogonia var en gang hellig — i dag er den mytologi. Bibelen, Koranen og Vedaen er aktive fordi de har samtidige troende som lever innenfor dem.
5. Respektfull behandling — Hellige skrifter behandles som hellige gjenstander: bæres i prosesjoner, gis egne plasser i tempelet, trykkes på fint papir. Det finnes egne forskrifter for hva man gjør med utslitte bokruller.
Verdensreligionene og deres skrifter
Tradisjonelt: fem verdensreligioner — kristendommen, islam, jødedommen, buddhismen og hinduismen. Et nyttig skille er universelle (misjonerende: kristendom, islam, buddhisme) vs. etniske (hinduisme, jødedommen).
De abrahamittiske (kristendom, islam, jødedom) deler den hebraiske bibelen som felles grunnlag:
- Jøder leser med rabbinsk materiale (Mishna, Talmud) som nøkkel
- Kristne leser med NT som nøkkel
- Muslimer ser begge som forberedelser til den endelige åpenbaringen: Koranen
Hinduisme og buddhisme har ulik holdning til oversettelse: Sanskrit er gudenes språk og skal i prinsippet ikke oversettes; buddhismens skrifter ble tidlig oversatt til kinesisk, tibetansk, mongolsk og mange andre språk.
Kanon i kanon
I alle de fem religionene er det bare et utvalg av kanon som i realiteten benyttes. Innenfor kristendommen veier protestanter og katolikker NT-tekstene ulikt. Innenfor buddhismen delte ulike sekter seg nettopp pga. uenighet om hva som var Buddhas sanne ord.
Kommentarlitteratur kan vokse og nesten få kanonisk status — som muslimenes sunna (utlegning av Koranen). Reformbevegelser oppstår typisk ved å vende tilbake til de opprinnelige skriftene: Luther til NT, islamsk fundamentalisme til Koranen.
Sammenheng med andre artikler
- bibelen og bibelens-kanon — GT og NT-kanonens tilblivelse
- gt-kanon-og-teksthistorie — TaNaK, Septuaginta, Dødehavsrullene
- islam — Koranens åpenbaringslære
- jodedommen — Toraen og den muntlige tradisjonen
- hinduisme — Vedaen og Upanishadene
- ritualer — kultisk bruk av skrifter som ritualsjanger
Kilder
- RL1010-Braarvig-Justnes-2011 — Braarvig, J. & Justnes, Å. (2011): Hellig tekst og hellige skrifter, kap. 1 i Hellige skrifter i verdensreligionene. Cappelen Damm, s. 9–20