En importert kristendom
Kristendommen kom til Norge utenfra. Den ble ikke utviklet her — den ble brakt hit. Det er viktig å huske: Den norske kristendommen er ikke en «original» religiøs tradisjon, men et produkt av misjonsarbeid, politiske vedtak og gradvis kulturell tilpasning over mer enn tusen år.
Tre avgjørende historiske hendelser:
Ca. 1000 e.Kr.: Kristendommen innføres i Norge gjennom kongelig makt — Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Innføringen var ikke alltid frivillig.
1536: Reformasjonen innføres ved et dansk kongelig vedtak. Den lutherske konfesjon blir statsreligion. Kirken blir et redskap for statsmakt.
1800-tallet: Metodismen ankommer fra Amerika (1850-tall), baptismen (1857) og pinsekirken (1906). Frikirker utfordrer statskirkemodellen.
Eksport: Norge som misjonsstormakt
Fra 1800-tallet ble Norge et av verdens mest aktive misjonsland relativt til befolkningsstørrelse. Det Norske Misjonsselskap (NMS, grunnlagt 1842) var en sentral aktør i norsk demokratisering — misjonsforeningene organiserte kvinner og folk fra lavere klasser på en måte som ga dem politisk og sosial erfaring.
Nikolajsen (2018) peker på en interessant forbindelse: Norsk misjonsvirksomhet og norsk selvforståelse og utenrikspolitikk har historisk hatt en dyp sammenheng. Det er en forståelse av et kall til hjelp og til å skape fred.
I 1962 opprettet den norske stat Norad — og fra da av kunne misjonsorganisasjoner motta statsmidler til humanitært arbeid, men ikke til misjonsvirksomhet. Skillet mellom diakoni og misjon er siden gradvis oppløst, og dagens Verdensbank samarbeider aktivt med trosbaserte organisasjoner som «agents of transformation».
Import igjen: Migrantmenigheter
Fra slutten av 1900-tallet begynte bildet å snu. I 2014 fantes det over 250 migrantmenigheter i Norge som holdt gudstjeneste på over 40 ulike språk. I 2010 var ca. 60 prosent av innvandrerne til Norge kristne.
Det er mulig at det i dag finnes flere utenlandske missionærer i Norge enn norske missionærer i utlandet.
Migrantmenighetene er svært ulike hverandre — i konfesjon, etnisitet og organisering. De fyller viktige sosiale funksjoner: kontinuitet i kulturell og nasjonal identitet, felles språk, egenspesifikk spiritualitet. Rundt 20 prosent har pinsekariasmatisk profil.
Den norske kirke har opprettet Flerkulturelt kirkelig nettverk som møteplass mellom migrantmenigheter og etablerte norske menigheter.
Nye tendenser i norsk kristendom
Det nye kristne høyre
En relativt ny bevegelse i norsk kristendom med røtter i amerikansk kultur-konservatisme. Oslo Symposium er en sentral arena — samler kristne, politikere og konservative aktører i debatter om verdispørsmål, Israel-politikk og kulturkamper. Visjon Norge (kristen TV-kanal) er en aktør.
Økumenisk og sosialeisk vending
Parallelt har Den norske kirke beveget seg i en annen retning: Norges Kristne Råd (1992, utvidet 2006 til å inkludere ortodokse og katolske) samler alle store kirkesamfunn. Økt engasjement for klima, rettferdighet og fred har ført til at kirken av noen oppfattes som politisk venstreorientert.
Engasjementet for grønne menigheter, global rettferdighet i konfirmasjonsopplæringen og urfolksteologi (Samisk Kirkeråd, 1992) vitner om en kirke i aktiv dialog med sin kulturelle kontekst.
Nyreligiøsitet og personlig erfaring
Åpenheten for nyreligiøsitet i deler av norsk kristendom skyldes en bredere kulturell endring: Mange vekter personlig erfaring over autoritet og dogmer. En ny liturgi for velsignelse av hus og hjem (2013) som kan brukes ved uro og utrygghet er et eksempel — og krevde diskusjon om grensen mellom bønn og eksorsisme.
Den karismatiske vekkelsen har satt varige spor: Gitarbasert lovsang er like vanlig som orgelmusik og salmesang.
Kirkens juridiske selvstendighet
I 2012 opphørte statskirkeordningen konstitusjonelt. I 2017 ble Den norske kirke juridisk selvstendig som eget rettssubjekt, atskilt fra staten. Bakgrunnen var religionsfriheten og menneskerettighetene.
KRLE-striden — kristendom som identitetspolitikk
I 1997 erstattet faget KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) det gamle kristendomsfaget. Begrunnelsen: Et flerreligiøst samfunn trenger bred livssynsundervisning.
Human-Etisk Forbund, jøder, muslimer og buddhister anklaget staten for indoktrinering. Noen kristne mente faget ville føre til avkristning.
Etter behandling i FNs menneskerettskomité og Den europeiske menneskerettsdomstol ble faget endret til RLE. I 2015 fikk KrF gjennomslag for å legge inn et K igjen — til KRLE — med begrunnelsen at kristendommen er spesielt viktig for å forstå det norske samfunnet.
Striden avdekker noe viktig: Det er mange aktører i debatten om kristendommen i Norge, og det er ikke bare kirken som har interesse av den diskursen.
Sammenheng med andre artikler
- det-livssynsapne-samfunn — det norske livssynslandskapet i dag
- sekularisering — sekulariseringens forløp i Norge
- misjon-i-kontekst — misjonsforståelse i norsk kontekst
- statsreligion — overgangen fra statskirke til selvstendig kirke
- luthers-teologi — luthersk arv i norsk kirkeliv
Kilder
- Nikolajsen-PP08-Norge — Nikolajsen, J.B. (2018): «Global kristendom: Norge». TEO2610, MF (dansk)
- TEOL1010-bibeltolkning — kulturkontekst