Sekularisering i Norge
«Det er faktisk ikke én, men to motstridende tendenser i det norske religiøse landskapet: flerreligiøsitet vokser, og sekularisering vokser — samtidig.» — Inger Furseth (2015)
Et mangetydig begrep
«Sekularisering» betyr opprinnelig at kirkegods ble statens eiendom etter reformasjonen. I religionssosiologien brukes det om prosesser der religion svekkes og marginaliseres i samfunnet.
Den belgiske religionssosiologen Karel Dobbelaere (2004) skiller mellom tre nivåer:
Sekularisering på samfunnsnivå — statens og samfunnsinstitusjonenes løsning fra religionen. I Norge: løsere bånd mellom stat og kirke siden 2000-tallet, religion som ikke lenger preger skole, helsevesen og kulturliv på samme måte.
Sekularisering på organisasjonsnivå (intern sekularisering) — religiøse organisasjoner blir mer opptatt av livet her og nå, og skiller seg mindre fra sekulære miljøer i moral og livsstil. Begrepet er normativt ladet: det som noen ser som frafall, ser andre som frigjøring.
Sekularisering på individnivå — færre er religiøst engasjerte, og religion preger livet til stadig færre mennesker.
Drivkrefter bak sekularisering
Sosiologer har pekt på flere drivkrefter:
Modernisering og differensiering — Økonomi, jus, politikk og kulturliv utvikler egne sekulære logikker der Gud ikke har plass (Max Weber). Religion marginaliseres strukturelt.
Livssynsmangfold — Peter Berger (1967) hevdet at pluralisme skaper tvil: Når ti ledere hevder å representere sannheten, blir det vanskelig å tro på noen av dem. (Berger nyanserte dette standpunktet i 1999.)
Materiell trygghet — Ronald Inglehart og Pippa Norris (2011) dokumenterte at religiøst engasjement er sterkest i land med akutte bekymringer for materiell nød. Velferd og trygghet reduserer behovet for religiøs trøst.
Konkurranse — En alternativ teori hevder at livssynsmangfold og konkurranse vitaliserer religion ved å tvinge aktørene til å skjerpe seg (Stark og Bainbridge 1987).
Furseth (2015) peker på strukturelle norske drivkrefter: urbanisering, høyere utdanning, kvinners inntog i arbeidsmarkedet og en verdiendring mot individualisering — religion er i større grad et privat valg, ikke en sosial norm.
Det religionskomplekse Norge
Norge er ikke blitt et sekulært land i enkel forstand. Det er blitt et religionskomplekst land — preget av tilsynelatende motstridende tendenser som lever side om side.
Tendens 1 — Flerreligiøsitet: Innvandring fra Asia, Midtøsten og Afrika har gjort Norge langt mer religiøst mangfoldig. Muslimer, buddhister, hinduer og sikher er synlige og etablerte grupper.
Tendens 2 — Sekularisering: Andelen som tilhører Den norske kirke, og andelen som praktiserer, er i jevn nedgang. Stadig flere står helt utenfor alle tros- og livssynssamfunn.
Sekularisering på samfunnsnivå — stat og kirke
Norge har gått fra tett sammenveving av religiøs og politisk makt til gradvis separasjon:
- 1959: Presten mistet automatisk sete i skolestyret
- 1969: Kristendomsundervisning ikke lenger ansett som kirkens dåpsopplæring
- 1984: Kirkemøte med valgte representanter etablert
- 2008: Bredt stortingsforlik — kirken får gradvis selvstyre
- 2012: Kirkemøtet (ikke regjeringen) oppnevner biskoper
- 2017: Den norske kirke blir selvstendig rettssubjekt
Likevel består koblinger: Grunnloven § 16 fastslår at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke» og understøttes av staten.
Intern sekularisering
Intern sekularisering viser seg blant annet i:
Gudsbildet — Forestillingen om en allmektig Gud som «har en mening» med sykdom og ulykke er borte fra norske begravelsestaler. Gud fremstilles nå som nærvær i sorgen, ikke som styrende årsak til det vonde.
Politisk argumentasjon — Kristne politikere bruker sjelden religiøse argumenter. Argumentene er sekulære og allmenne.
Bibellesning — Bibelen fortolkes i økende grad historisk-kritisk ved norske teologiske institusjoner.
Tall og trender 1988–2020
Den norske kirke — medlemskap: Fra 88 % (1980) → 75 % (2013) → 70 % (2019). I Oslo er andelen sunket til 55 % (2013).
Kirkelig praksis 1988–2013:
| Ritual | 1988 | 2013 |
|---|---|---|
| Kirkelig vigsel | 58 % | 35 % |
| Dåp | 79 % | 62 % |
| Konfirmasjon | 82 % | 64 % |
| Begravelse | 95 % | 90 % |
Gudstro (Repstad 2020): Andelen som tror på Gud er 23 prosentpoeng lavere i 2020 enn i 1985. I 2020 tror tre av ti på Gud; litt under halvparten sier nei.
Gudstjenestedeltagelse: 7–8 % er regelmessige deltakere (minst månedlig) i dag.
Tro på liv etter døden: Fra en tredjedel (1991) til en fjerdedel (2018).
Andelen som aldri ber: Fra fire av ti (1991) til fem av ti (2018).
Trossamfunn utenfor Den norske kirke — vekst:
- Kristne minoritetskirker: 3,6 % (1988) → 6,1 % (2013), primært katolikker og ortodokse
- Trossamfunn utenfor kristendommen: 0,1 % → 2,9 % — muslimer er den største gruppen (+721 % siden 1988)
- Human-Etisk Forbund: stabilt ~1,7 %
Uten tilhørighet: Fra 3,2 % (1980) til anslagsvis 14 % (2012).
Geografisk og sosial variasjon
Regionalt: Oslo er mest sekularisert. Sørlandet og Vestlandet har størst andel troende og aktive — et arv fra vekkelsene på 1800-tallet.
Kjønn: Kvinner er gjennomgående mer religiøst engasjerte enn menn. Forskjellene minker i takt med økt yrkesdeltakelse.
Innvandrerbefolkning: Religion betyr mer for muslimer og andre innvandrerbaserte minoriteter. Men migrasjon kan også føre til sekularisering som tilpasning til omgivelsene.
Privatisering og alternativ spiritualitet
Religion er i økende grad blitt en privatsak. Flertallet av aktive kristne snakker ikke om tro med ikke-kristne med mindre de blir spurt direkte.
Alternativ spiritualitet — new age, healing, meditasjon, reinkarnasjon — vokser parallelt. Mellom 15–29 % av befolkningen har en positiv innstilling til fenomener som reinkarnasjon og stjernetegn. Alternativmessen i Oslo har hatt ~15 000 besøkende i snitt hvert år siden 1993.
En av fire er ikke-religiøse
Rundt én av fire nordmenn tror verken på Gud eller høyere makter og har ingen hverdagsritualer knyttet til religion. Yngre menn er overrepresentert. Ikke-religiøsitet sosialiseres — på samme måte som religiøsitet overføres gjennom familie og miljø.
Sammenheng med andre artikler
- religion-i-praksis — religionssosiologiske grunnbegreper
- livssyn — humanisme og Human-Etisk Forbund
- unge-og-nyreligiositet — ungdom og alternativ spiritualitet
- det-livssynsapne-samfunn — det livssynsåpne samfunn
- kristendom-i-norge — Den norske kirke
Kilder
- Furseth-2015-religiost-landskap — Furseth, I. (2015): «Et religiøst landskap i endring 1988–2013». Universitetsforlaget
- Repstad-2020-religiose-trender-i-norge — Repstad, P. (2020): Religiøse trender i Norge, kap. 2. MF vitenskapelig høyskole
- studier-personlige — egne studier og notater