Opplysningsprosjektet
Opplysningen (Aufklärung, Lumières, Enlightenment) er den intellektuelle bevegelsen som dominerte Europa fra ca. 1650 til 1800, og som la grunnlaget for det moderne samfunnet.
Liedman (2016) åpner sin idéhistorie med Condorcets visjon: En verden uten religion, uten tyranner, uten slaveri — der fornuften hersker og vitenskapen blomstrer. Det er et program, ikke bare en beskrivelse.
Opplysningsprosjektets kjerne: Menneskelig fornuft, ikke tradisjon, autoritet eller åpenbaring, er den høyeste kilden til kunnskap og det beste redskapet for sosial fremgang.
Fire nøkkelforestillinger
1. Fornuftens autonomi Mennesket er i stand til å forstå verden gjennom sin egen fornuft. Det trenger ikke kirke, pave eller tradisjon som formidler av sannheten.
2. Fremskrittstanken Historien beveger seg fremover — fra barbari til sivilisasjon, fra uvitenhet til kunnskap, fra tyranni til frihet.
3. Naturlig religion og Gud De fleste opplysningsfilosofene var deister — de trodde på en Gud som skapte verden men ikke griper inn. Mirakler og åpenbaring var unødvendige.
4. Universelle menneskerettigheter Alle mennesker er skapt like, med iboende rettigheter som ikke kan fratas dem av noen institusjon — hverken kirkelig eller politisk.
Opplysningens paradokser
Fremskrittet ble ikke udelt godt. 1900-tallet viste at fornuften like gjerne kan brukes til å bygge konsentrasjonsleire som biblioteker. Holocaust var et industrielt og byråkratisk prosjekt gjennomført av utdannede, «siviliserte» mennesker.
Fremskrittstanken er sekulær eskatologi. N.T. Wright (2008) peker på at opplysningens fremskrittsidé er en parodi på det kristne håpet: En bevegelse mot et mål, uten overnaturlig kraft, drevet av menneskelig innsats. Den er ikke feil fordi den tror på fremgang — den er ufullstendig fordi den tror at menneskene alene kan skape den.
Sekularisering og mening: Når religion mister sin selvfølgelige plass, hva fyller tomrommet? Det 20. århundrets store ideologier — nazisme, kommunisme, liberalisme — kan alle forstås som forsøk på å gi sekulær mening til historien.
Teologiens svar på opplysningen
McGrath (2013) skildrer tre teologiske strategier overfor opplysningens utfordring:
1. Liberalteologi — tilpasning Friedrich Schleiermacher (1768–1834) er liberalteologiens far. Hans prosjekt: Redde religionen fra den opplysningskritikken som avviste den som uforenlig med fornuften. Hans løsning: Religion er ikke primært tro på doktriner eller lydighet mot bud — det er en erfaring av absolutt avhengighet (schlechthinnige Abhängigkeit). Slik kan religion overleve selv om metafysikk og autoritet angripes.
Liberalteologien blomstret gjennom 1800-tallet med fokus på Jesu etiske lære og den historiske Jesus fremfor dogmatikk. Den ble møtt med skarp kritikk da Albert Schweitzers The Quest for the Historical Jesus (1906) viste at forsøkene på å rekonstruere den «historiske Jesus» hadde resultert i teologer som projiserte sine egne idealer inn i ham.
2. Neoortodoksi — brudd Karl Barth (1886–1968) reagerte dramatisk på liberalteologiens kapitulasjon til kulturkristendommen — synliggjort da 93 tyske intellektuelle, inkludert mange av hans teologiske lærere, støttet Wilhelms krigserklæring i 1914.
Barths svar: Teologien kan ikke bygge på menneskelig erfaring, fornuft eller kultur. Den må begynne med Guds Ord — med åpenbaringen i Jesus Kristus. Gud er Gud, og mennesket er menneske. Det er et absolutt brudd mellom dem, som bare Guds nåde kan overbryte.
3. Apologi — dialog En tredje strategi: Engasjer opplysningens spørsmål intellektuelt, men vis at kristendommen gir bedre svar. C.S. Lewis, G.K. Chesterton og i vår tid N.T. Wright og Alvin Plantinga representerer dette. Se gudsbevis for et eksempel.
Opplysning og kristendom — forholdet er komplekst
Reformasjonen og opplysningen deler impulser: begge vektlegger individets tilgang til sannheten uten institusjonell formidling. Pietismen og metodismen deler opplysningens vekt på individet, men forankrer det i troens erfaring. Mange opplysningsfilosofer (Locke, Newton, Kant) var praktiserende kristne. Kritisk bibelvitenskap vokste frem i opplysningstiden som et forsøk på å anvende historisk-kritisk metode på Bibelen — et prosjekt som fremmet forståelse og utfordret tradisjon på én gang.
Sammenheng med andre artikler
- sekularisering — opplysningens langsiktige konsekvenser
- livssyn — humanisme som opplysningstidens livssyn
- gudsbevis — det apologetiske svaret på opplysningskritikken
- eskatologi — Wright om fremskrittsideologien som parodi på kristent håp
- historisk-relativisme-kristendom — historistisk tilnærming
- arvesynd — opplysningstidens kritikk av arvesynden
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath, A.E.: Historical Theology, kap. 4 (moderne periode)
- Liedman-2016-moderniteten — Liedman, S.-E. (2016): Den moderne verdens idéhistorie. Cappelen Damm
- TEOL1010-bibeltolkning — kulturkontekst