Hinduisme
«Det guddommelige er så mangfoldig at det ikke kan fanges i ett enkelt bilde eller en idé.» — Diana Eck, religionsforsker og India-ekspert
Gudsmangfold — monoteisme og polyteisme
Gudsbegrepet i hinduisme er radikalt mangfoldig. Det er ingen motsetning mellom å si at det er én gud og mange tusen guder. Ulike forestillinger lever side om side:
- Det finnes kun ett guddommelig prinsipp (monisme)
- Det finnes én Gud med mange aspekter (monoteisme)
- Det finnes mange guder (polyteisme)
Det guddommelige kan være personlig eller upersonlig, kvinnelig eller mannlig, skapende eller ødeleggende, alvorlig eller lekent. Det kan stige ned til jorda i menneskeskikkelse (avatar) for å ta seg av verden.
Ishta devata — den personlige, foretrukne guden. En hindu velger å tilbe ulike aspekter av Gud ut fra behov: noen ganger styrke (Durga), andre ganger kjærlighet (Krishna), fred (Vishnu) eller kunnskap (Saraswati). Ulike familiemedlemmer kan ha ulik ishta devata.
De store gudene
Brahma — skaperguden. Sjelden tilbedt direkte.
Vishnu — opprettholderens gud. Tilber seg til menneskene gjennom avatarer — inkarnasjonsfigurer — deriblant Rama og Krishna. Bhaktibevegelsen er særlig knyttet til Vishnu-tradisjonen.
Shiva — ødeleggerens og gjenopprettelsens gud. Shiva er «endeliktets gud» — han ødelegger for at nytt liv skal vokse frem. Knyttet til yoga, askese og det kosmiske dansemotivet (nataraja).
Devi / Durga / Kali — Gudinnen i sine mange former. Durga er kraftens gudinne som beseiret demonene som truet med å ødelegge verden.
Bhaktibevegelsen — hengivelsens vei
Bhakti (hengivelse) er en av de viktigste spirituelle retningene i hinduisme. Tanken er at det finnes en personlig gud som kan frelse den enkelte ved hengivelse og tilbedelse. Frigjøringen fra samsara (gjenfødselssyklusen) skjer gjennom kjærlighet til guden, ikke primært gjennom ritual eller filosofi.
De tamilske dikterhelgenene (ca. 600–900 e.Kr.) er sentrale for bhaktibevegelsen. Cuntaramurtti (800-tallet) ba intenst til Shiva om nåde og frigjøring.
Puja — tilbedelse
Puja er hjemlig eller tempelmessig tilbedelse. Den er visuelt orientert — darshan (å se og bli sett av guden) er avgjørende. Bilder og statuer er ikke bare symboler, de er bolig for guden og behandles deretter: renset, kledd, servert mat og røkelse.
Templet er gudens hjem, ikke primært et forsamlingslokale. Den troende oppsøker templet for å møte guden, ikke for å høre en preken.
Dharma, karma og moksha
Dharma — kosmisk orden og plikt. Å handle i samsvar med ens dharma (rolle, stand, situasjon) er sentralt.
Karma — handlingens lovmessighet. Enhver handling har konsekvenser — i dette livet og i fremtidige liv. God karma fører til bedre gjenfødsel; dårlig karma til dårligere.
Samsara — hjulet av gjenfødsel. Livet er en syklus av fødsel, liv, død og gjenfødsel.
Moksha — frigjøring. Det ultimate målet: frigjøringen fra samsara — enten gjennom kunnskap (jnana), hengivelse (bhakti) eller rett handling (karma yoga).
Fire veier til frigjøring
- Jnana yoga — kunnskapens vei: å erkjenne at selvets sanne natur er identisk med Brahman (det absolutte)
- Bhakti yoga — hengivelsens vei: kjærlighet og tilbedelse av en personlig gud
- Karma yoga — handlingens vei: å handle rett uten å knytte seg til frukten av handlingen
- Raja yoga — meditasjonens vei: disiplinert praksis gjennom meditasjon og yoga
Hinduer i Norge
De fleste hinduer i Norge kommer fra India, og mange fra Panjab. Hindutemplene i Oslo tilbyr fellessamlinger, seremonier og kulturelle aktiviteter. Det finnes templer i Oslo, Bergen og andre norske byer.
Nicolaisen (2018) viser at hinduers religiøse praksis er svært personlig og variert — langt fra de normative beskrivelsene i lærebøkene. Det viktige er den konkrete relasjonen til ens ishta devata og den daglige pujaen hjemme.
Sammenheng med andre artikler
- sekularisering — hinduer i norsk statistikk
- religion-i-praksis — levd religion vs. normativ tradisjon
- sikher — sikhisme har røtter i Panjab, nær hinduisme
Kilder
- Nicolaisen-2018-hinduer — Nicolaisen, T. (2018): Hinduer, kap. 3. Universitetsforlaget