«Jeg følte at mitt hjerte ble merkelig varmt.» — John Wesley, 24. mai 1738
Hvem var John Wesley?
John Wesley (1703-1791) var anglikansk prest, Oxford-teolog og bror av hymnesangeren Charles Wesley. Han grunnla den bevegelsen som ble til metodismen — ikke som et brudd med Kirkens England, men som en fornyelse innenfor den. At metodismen til slutt ble et eget trossamfunn, skjedde mot hans vilje og etter hans død.
McGrath (Historical Theology) beskriver ham som en som «introduced Pietism to England» og som ledet «a major religious revival in England».
Bakgrunnen: Deismens England
1700-tallets England var preget av religiøs kulde. Deisme — troen på en skapergud som ikke lenger griper aktivt inn i verden — var den dominerende intellektuelle posisjonen. Kirkens England var institusjonelt stabil men åndelig slapp. McGrath: «Wesley’s emphasis upon the experiential side of Christian faith contrasted sharply with the dullness of contemporary English Deism.»
I Oxford dannet brødrene Wesley og George Whitefield en liten gruppe for bibelstudium, bønn og besøk i fengsler — de ble spottende kalt «metodister» for sin metodiske fromhetspraksis. Begrepet festet seg.
Aldersgate (24. mai 1738)
Vendepunktet kom etter at Wesley som misjonær i Georgia hadde opplevd en skuffende fiasko og vendt tilbake til England som en mislykket prest. McGrath: «Convinced that he ‘lacked the faith whereby alone we are saved,’ Wesley discovered the need for a ‘living faith’ and the role of experience in the Christian life through his conversion experience at a meeting in Aldersgate Street in May 1738.»
Det var et herrnhutisk bønnемøte — Moravian Brethren, Zinzendorfs bevegelse — der noen leste høyt fra Luthers forord til Romerbrevet. Wesley noterte i dagboken:
«Jeg følte at mitt hjerte ble merkelig varmt. Jeg følte at jeg stolte på Kristus, bare Kristus, til frelse; og det ble gitt meg en forsikring om at han hadde tatt bort mine synder, ja, mine, og frelst meg fra syndens og dødens lov.»
Det er en av de mest siterte omvendelsesopplevelsene i kirkehistorien — og dens karakter er viktig: Det er ikke et intellektuelt gjennombrudd, men en erfaring av hjertets tillitsskifte.
Metodismens vekst
Wesley begynte å forkynne utendørs — i brunkullgruvenes arbeidsmiljøer, på gatene, i felten. Det sjokkerte den anglikanske etablissementet; gudstjeneste var noe som skjedde innendørs, i kirkerommet. Wesley brøt med konvensjonen.
Metodistbevegelsens organisasjon var Wesley’s mesterverk:
- Klasser (classes) — små grupper på 12 personer som møttes ukentlig for gjensidig åndelig ansvar
- Bands — enda tettere grupper for de som ønsket dypere åndelig fellesskap
- Circuits — geografiske kretser med omreisende predikanter
Det var i praksis en ny form for menighetsstruktur — uten å kalle det det. Wesley krevde av de omreisende predikantene at de leste og studerte kontinuerlig; metodismens forkynnere var ofte de best utdannede i de arbeiderklassemiljøene de beveget seg i.
Teologi: Helliggjørelse
Wesleys teologiske særpreg er læren om helliggjørelse (entire sanctification) — at den troende kan nå et punkt av «fullkommen kjærlighet» der synden ikke lenger hersker. Det er ikke syndfrihet i absolutt forstand, men en hel hjerteorientering mot Gud.
Dette skiller metodismen fra den kalvinske ortodoksi Wesley vokste opp i: Han var arminiansk — Kristi forsoning er universell (for alle), og menneskets frie vilje er reell. Frelse kan avvises, og den kan mistes. Det er en frihet i frelsesordenen som kalvinismen avviste.
McGrath fremhever at Zinzendorf og Wesley, til tross for ulikheter, begge «succeeded in making Christian faith relevant to the experiential world of ordinary believers.»
Sosial omsorg som teologisk konsekvens
Wesley tok metodismens sosiale konsekvenser på alvor. Han grunnla skoler, besøkte fengsler, arbeidet mot slaveriet (hans siste brev var til William Wilberforce, der han oppfordret ham til å fortsette kampen), og insisterte på at en levende tro måtte komme til uttrykk i handling.
«Verden er min menighet» — Wesleys berømte ord — summerte hans forståelse av misjonens geografi. Grensene for kirkens ansvar var ikke kirkebygningens vegger.
Metodismens vekst og spredning
Metodismen vokste eksplosivt: Fra Wesleys død i 1791 til midten av 1800-tallet ble den til ett av verdens største protestantiske trossamfunn. Den spredte seg særlig i USA der Francis Asbury organiserte metodistkirken som en selvstendig størrelse.
I USA ble metodismen en kraft i «the Great Awakening» og i den sosiale reformbevegelsen på 1800-tallet — kampen mot slaveriet, avholdsbevegelsen, arbeiderbevegelsen. Metodistens sosiale engasjement var aldri atskilt fra dens fromhetsliv.
Sammenheng med andre artikler
- pietismen — pietismen som Wesleys intellektuelle bakgrunn
- reformasjonen — ortodoksien Wesley reagerte mot og videreførte
- moderniteten-og-opplysningen — vekkelse som svar på opplysningstidens rasjonalisme
- nåde — arminianismens nådelære
- disippelskap — helliggjørelse og praktisk kristendom
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath, A.E.: Historical Theology, part0008 (The Reformation and Post-Reformation Periods)
- studier-personlige — egne studier og notater