Vendepunktet
Den konstantinske vendingen er ett av de mest diskuterte vendepunktene i kristendomshistorien. På noen få år — fra 312 til ca. 380 — gikk kristendommen fra å være en forfulgt minoritetsreligion til å bli Romerrikets statsreligion. Ingenting forut hadde antydet at noe slikt var mulig.
McGrath (Historical Theology) understreker at teologisk debatt i den forste kirketiden var alvorlig begrenset av forfolgelsens realiteter: “During the first period of Christian history, the church was often persecuted by the state. Its agenda was that of survival; there was limited place for theological disputes when the very existence of the Christian church could not be taken for granted.”
Vendingen frigjørte kirken til å tenke — men til en pris.
Bakgrunnen: Forfolgelsene
Romerne var generelt tolerante overfor utenlandske religioner — forutsatt at tilhengerne også deltok i keiserkulten. Jøder ble gitt særlig unntak (religio licita). De tidligkristne befant seg i en juridisk gråsone: verken jødiske nok til å nyte beskyttelsen, ei heller romerske nok til å delta i keiserofferet.
Dekius-forfolelsen (249-251): Dekius krevde at alle innbyggere fremla et sertifikat (libellus pacis) som bevis på at de hadde ofret til de romerske gudene. Mange kristne martyriseres; mange andre apostaterer. Spenningene om behandlingen av de frafalne skapte dype kirkelige konflikter.
Dioklesian-forfolelsen (303-): Den mest systematiske av alle. McGrath: Et edikt beordret odeleggelse av alle kristne møteplasser, at alle kristne bøker skulle innleveres og brennes, og at alle kristne gudstjenester skulle opphøre. Keiserens kone og datter ble tvunget til å underkaste seg.
Galerius’ edikt (311): Forfolelsen hadde mislyktes. McGrath: “It had been a failure, and had merely hardened Christians in their resolve to resist the reimposition of classical Roman pagan religion.” Galerius tillot kristne å leve normalt igjen. Kristendommen ble for første gang eksplisitt anerkjent som en religion med lovlig status.
Konstantins omvendelse (312)
Konstantin var født av hedenske foreldre i 285. Den avgjørende hendelsen var slaget ved Milvian Bridge 28. oktober 312, nord for Roma. Konstantin vant mot Maxentius — og erklærte seg kort etter som kristen.
McGrath: “This point is affirmed by both Christian and pagan writers. What is not clear is precisely why or when this conversion took place.” Lactantius og Eusebius hevder at Konstantin så en himmelsk visjon som befalte ham å plassere korsets tegn på soldatenes skjold.
Gradvis ble Roma kristnet: En statue av Konstantin i Forum fremviser ham bærende et kors. I 321 dekreterte han at søndager skulle være offentlige fridager. McGrath: “Christianity was now more than just legitimate; it was on its way to becoming the established religion of the empire.”
Ediktet av Milano (313)
I 313 møttes Konstantin og medkeiser Licinius i Milano og kunngjorde full religiøs toleranse og tilbakegivelse av konfiskert kristen eiendom.
Ediktet garanterte:
- Full religionsfrihet for alle — kristne og ikke-kristne
- Tilbakegivelse av konfiskert kirkebygg og eiendom
- Anerkjennelse av kristendommens juridiske status
Det er ikke et edikt om statsreligion — det er et toleransedokument. Men dets konsekvenser pekte mot statsreligion.
Konsekvenser for kirke og teologi
Teologisk debatt som offentlig anliggende
McGrath: “As a result, constructive theological debate became a public affair […] Theology thus emerged from the hidden world of secret church meetings to become a matter of public interest and concern throughout the Roman Empire.”
Konstantin ønsket teologisk enhet i sitt rike. Det var hans politiske interesse som drev ham til å sammenkalle konsilet i Nikea i 325 — det første av de store økumeniske konsilene. Se nikea-konsilet.
Kirken som maktfaktor
Vendingen skapte en ny dynamikk: Keiseren som kirkens beskytter og — i stigende grad — kirkens overherre. McGrath peker på at spenningene mellom Romas og Konstantinopels kirkeledelse allerede her begynte å ta form — “foreshadowing the later schism between the western and eastern churches.” Se kirken-ost-og-vest.
Donatiststriden
Vendingen skapte umiddelbart en ny krise: Donatister i Nord-Afrika nektet å anerkjenne biskoper som hadde samarbeidet med myndighetene under forfolgelsen (traditores). Konstantin grep inn militært — den første gangen statsmakt ble brukt mot kristen avviker. Augustin ville siden bruke erfaringene til å utvikle en teologi om kirkens karakter og statens rolle.
Vurderinger: Gavnlig eller katastrofal?
Positiv tolkning: Vendingen muligjorde den teologiske gjennomtenkning som ga oss de store konsilene og bekjennelsene. Uten den konstantinske freden, ingen Augustin, ingen Nikea, ingen kalkedonsk kristologi.
Kritisk tolkning: Vendingen korrumperte kirken ved å knytte den til statsmaktens logikk. Teologer som John Howard Yoder og Stanley Hauerwas argumenterer for at kirken aldri fullt ut har kommet seg over den konstantinske feilingen.
Nyansert posisjon: McGrath antyder at det som skjedde, var et totalt skift i kirkens situasjon — med reelle gevinster og reelle tap, begge av betydning.
Sammenheng med andre artikler
- martyriet-og-helgenkult — forfolelsestidens arv
- nikea-konsilet — den teologiske debatten Konstantin utloste
- statsreligion — fra toleranse til statsreligion under Theodosius (380)
- kirken-ost-og-vest — spenningene som begynner her
- frelse-athanasius-augustin — Augustin og donatiststriden
Kilder
- McGrath-Historical-Theology — McGrath, A.E.: Historical Theology, part0006 (The Patristic Period, c.100-451)
- studier-personlige — egne studier og notater