Tidlig kristen bønnepraksis
Bønn var livsnerven i tidlig kristendom — ikke bare en fromhetsøvelse, men selve måten de første kristne orienterte seg mot Gud, mot hverandre og mot en fiendtlig verden.
To bønnekategorier
Stewart (2008) skiller mellom to brede, overlappende kategorier i tidlig kristen bønn:
Felles eller liturgisk bønn — konvensjonelle ord og handlinger, formalisert og kollektiv. Gudstjenestens bønn.
Individuell eller privat bønn — mer variabel i form, forankret i de samme bibelske og tradisjonelle kildene. Det er denne personlige bønnen som er Stewarts fokus — og den er ett av de minst studerte aspektene ved tidlig kristendom, til tross for dens sentrale plass.
Arven fra Jesus og Paulus
Jesu undervisning om bønn er grunnleggende. Han kontrasterte sin modellbønn med hedningenes «babbling» (Matt 6:7) og oppfordret til bønn i det skjulte. Han brukte Fadervår (Abba — Far) og lærte disiplene det samme. Hans egne bønner i ørkenen, på fjellet og i Getsemane viser at bønn ikke var en plikt men en nødvendighet.
Paulus forsto bønn som en lenging inn i den nye æon som ville fullføres ved Kristi gjenkomst. «Be uten opphør» (1 Tess 5:17). Ånden muliggjør bønn til Faderen (Abba, Rom 8:15), og gjør den troende til Guds adopterte barn. Bønn og faste hørte for Jesus og Paulus naturlig sammen.
Kilder og kontekst
Tidlig kristen bønn måtte definere seg to veier på én gang:
Mot jødedommen: Kristne arvet enormt fra jødisk bønnpraksis — tidebønn, salmene, Fadervår basert på jødiske bønneformer. Men etter templets fall (70 e.Kr.) og den gradvise adskillelsen mellom synagoge og kirke måtte kristne markere sin egenart.
Mot gresk-romersk religion: Hedensk bønn var knyttet til spesifikke hellige steder og hadde et transaksjonelt preg: ofring mot gudstjeneste. Kristne ba overalt, uten tempel, uten statuer — og ble derfor anklaget for ateisme i Romerriket.
Kroppslige praksiser
Stilling: Den normale bønnstillingen var å stå med løftede armer — orans-stillingen. Katakombenes vegger viser denne skikkelsen fra 200-tallet. Kneling og prostrasjon ble brukt i botsbønn og ble ansett som mer «orientalske».
Retning: Kristne vendte seg mot øst — symbolet på den oppstandne Kristus og hans gjenkomst i herlighet. Kirker ble orientert mot øst. Tertullian nevner kors på østveggen i hjemmet.
Stemmebruk: Stille lesning var sjelden i antikken. Privat bønn ble typisk vocalisert eller i det minste mumlet.
Bønnetider
Kirkeordnene (Didache, Apostolisk tradisjon) beskriver daglig bønn til faste tider, arvet fra jødisk tradisjon: morgen, kveld og natt — samt den tredje, sjette og niende time. Dette er ryggraden i det som ble den kristne tidebønnen.
Tidligkirkens teologer om bønn
Tertullian og Kyprian (200-tallet): Folkelige, katekistiske behandlinger av bønn — kommentarer til Fadervår, praktiske råd om holdning og tider.
Klemens av Alexandria og Origenes: Mer sofistikerte, filosofisk orienterte behandlinger for utdannede lesere. Origenes la grunnlaget for en trinitarisk bønnsteologi: Bønnen rettes til Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden. Og han leste Bibelen som et flerlaget dokument der tilsynelatende uklarheter er Åndens invitasjon til dypere kontemplasjon.
Tertullian om bønnen (ca. 198–200 e.Kr.)
Tertullians traktat De oratione («Om bønnen») er den eldste bevarte kommentaren til Fadervår og den første systematiske behandlingen av kristen bønnetradisjon. Den er adressert til katekumener og nylig døpte.
Om Fadervår som bønnens grunnlag:
«Herrens bønn er […] en oppsummering av hele evangeliet. For da Herren, utsendt som herold for fremtiden, løftet frem troens og bot-gerningens evangelium, satte han segl på det nye livet med et nytt bønnemønster.» (De oratione 1, ANF03)
Om bønnretning og kropp:
Tertullian er den tidligste kilden som begrunner østvendt bønn teologisk: Øst er «en figur for Kristus, som er det sanne lys». Han presiserer at man ikke skal ta av seg kappen eller sette seg ned under bønnen — bønnen krever fysisk konsentrasjon og ærbødighet. Han er kritisk til dem som vasker hendene rituelt før bønn: «Hva er det du ber om fra rene hender, dersom hjertet er urent?»
Om bønnetider:
«Om morgenen er den første bønnen som vi skylder Gud. […] Foruten de ordinære bønnene som vi er skyldige uten spesiell forordning, er det naturlig at vi ber før vi spiser og bader, og ved innledning til klærne og skoene for det daglige liv, og når vi tar plass ved bordet, og når vi tenner lampene, og ved sengetid, og ved inngangen til kammeret, og — selvfølgelig — foran hvert prosjekt vi foretar oss.» (De oratione 25, ANF03)
Tertullian nevner eksplisitt den tredje, sjette og niende time som bønnetider — med referanse til Apg 2:15, 10:9 og 3:1. Men han er tydelig på at disse er frivillige utvidelser, ikke bud.
Monastisk bønn
Med klosterbevegelsen fra 300-tallet ble bønn systematisert på nye måter.
Evagrius Ponticus (345–399): Den første bevarte monastiske bønnetraktaten. Definerte «ren bønn» som bønn hinsides alle forestillinger, bilder og konsepter av Gud — apofatisk bønnsteologi. Satte opp et system av «åtte generiske tanker» (proto-syndelisten) som verktøy for selvprøving.
Johannes Cassian (360–430): Formidlet egyptisk monastisk visdom til det latinsktalende Vesten. Conferentiae 9 og 10 er den mest inngående behandlingen av bønn i tidlig monastisk litteratur. Han beskriver praksisen med korte, gjentatte bibelsetninger som konsentrasjonsmiddel og kamp mot forstyrrende tanker — grunnlaget for lectio divina og det som later ble Jesusbønnen.
Benedikts regel (500-tallet): Salmene som ryggrad for det monastiske bønnlivet. Hele salmeboken gjennom én uke. Balansen mellom opus Dei (bønn), lectio divina (lesning) og labor (arbeid).
Fadervår som bønnens grammatikk
Alle de tidligkirkelige bønnelærerne kommenterte Fadervår. Mønsteret de alle fulgte:
- Lovprisning og takksigelse (ikke bare bønner om ting)
- Bekjennelse av synder og utilstrekkelighet
- Forbønn og spesifikke bønner
- Avsluttende lovprisning (doksologi)
Origenes: Å begynne med takksigelse og lovprisning — ikke med egne behov — er grunnlaget for god bønn.
Sammenheng med andre artikler
- bønn — bønn som tema og praksis
- klosterlivet — klosterbevegelsens kontekst
- askese-i-oldkirken — askese og bønn
- didache — det eldste kirkedokumentets bønneforskrifter
- apostoliske-fedre — bønn i etterapostolsk tid
- gudstjenesten — bønn i gudstjenestelivet
- fadervår — Fadervår som bønnens mønster
Kilder
- Stewart-2008-prayer — Stewart, C. (2008): «Prayer», i Oxford Handbook of Early Christianity, s. 744–763
- ANF03-tertullian — Tertullian: De oratione, i: Roberts & Donaldson (red.): Ante-Nicene Fathers, vol. 3
- TEOL2300-studier — TEOL2300 kursmoduler