Hva er religionsteologi?
Religionsteologi er den teologiske disiplinen som reflekterer over kristendommens forhold til andre religioner. Spørsmålet er ikke primært «finnes det en Gud?», men «hva betyr det at det finnes mange religioner — og hvordan forholder kristne seg til dem?»
Tre grunnspørsmål er sentrale: Er frelse eksklusivt gjennom Kristus? Kan ikke-kristne ha del i Guds frelse? Hva er verdien av religionsdialog?
Tre klassiske modeller
Religionsteologien organiseres gjerne rundt tre modeller (Knitter 2002, Olsen 2004):
1. Eksklusivisme — erstatningsmodellen
Posisjon: Frelse er eksklusivt gjennom bevisst tro på Jesus Kristus. Andre religioner er menneskelige konstruksjoner og kan ikke føre til frelse.
Bibelsk grunnlag: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» (Joh 14:6). «Det er ikke frelse i noen annen» (Apg 4:12).
Styrke: Tar Kristus-bekjennelsens eksklusivitet på alvor.
Utfordring: Hva med mennesker som aldri fikk høre evangeliet? Hva med barn og de med kognitiv funksjonsnedsettelse?
2. Inklusivisme — oppfyllelsesmodellen
Posisjon: Frelse er mulig utenfor den bevisste Jesus-troen, men er alltid fundert på Kristus — «anonyme kristne» (Karl Rahner). Andre religioner kan bære elementer av sannhet som «oppfylles» i Kristus.
Bibelsk grunnlag: «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten» (1 Tim 2:4).
Styrke: Balanserer Guds universelle kjærlighet med Kristi sentralitet.
Utfordring: Er det respektfullt å kalle buddhistene «anonyme kristne»? Det kan bli en form for teologisk imperialisme.
3. Pluralisme — gjensidighetsmodellen
Posisjon: Alle store religioner er likeverdige veier til det guddommelige. Kristus er én av flere «frelsende figurer».
Bibelsk grunnlag: Guds universelle kjærlighet og omsorg for alle folk (Amos 9:7; Rom 2:6–7).
Styrke: Respekterer andres religiøse identitet på egne premisser.
Utfordring: Utfordrer Jesu unike rolle som frelser. Mange kristne vil si det ikke stemmer med NT.
Akseptmodellen — en fjerde tilnærming
Knitter (2002) beskriver en fjerde modell som ikke passer helt inn i de tre ovenfor: akseptmodellen.
Den starter med en erkjennelse: Vi er alle inklusivister. Vi kan ikke møte andre religioner fra et nøytralt sted. Vi ser alltid fra vår egen posisjon, i lys av vår egen tradisjon. Det er ikke feil — det er virkeligheten.
Men det betyr ikke at vi er fanget i oss selv. Akseptmodellen hevder:
Forskjellene er verdifulle. Der de andre modellene ønsker å komme forbi forskjellene til en dypere enhet, sier akseptmodellen: Det er i det fremmede og annerledes at Gud møter oss. Guds «annerlighet» speiles i den andres «annerlighet». Å vil redusere alt til én sannhet er nærmest en form for avgudsdyrkelse — man pakker Gud inn i noe man kan kontrollere.
Dialog har forrang over teologi. Kristne bør møte andre religioner før de har låst teologien om dem. Man lærer mer av en buddhistisk venn enn av en buddhistisk tekst. Vennskapet åpner for det teksten ikke kan si.
Felles svar på felles lidelse. Det Knitter til slutt peker på: Kanskje fellesgrunnlag ikke kan forutsettes før dialogen, men skapes i den — særlig i møte med felles problemer som fattigdom, vold og klimakrise. Lidelsen er en felles horisont der ulike religioner kan møtes uten å utslette hverandre.
Kritikk av akseptmodellen
Knitter er åpen om svakhetene:
Isolasjonisme: Hvis man insisterer på at religiøse sannheter er uoversettelige fra tradisjon til tradisjon, ender man med selvlukkede systemer som ikke kan tale til hverandre.
Relativisme: Fører til at alle påstander er like sanne — eller like usanne. «Anything goes» er ikke en kristen posisjon.
Fideisme: Man velger sin religion uten å kunne begrunne det med noe utenfor den. Det er «blind tro».
Norsk kirke og religionsteologi
Den norske kirke har i sine kirkemøtevedtak valgt en posisjon som kombinerer elementer fra inklusivisme og akseptmodellen: Dialog er genuint ønsket og nødvendig. Andres trosliv respekteres. Samtidig beholdes troen på Kristus som frelseren.
Bispemøtets vedtak om religionsdialog ved kirkelige handlinger og Kirkemøtets vedtak om misjon (2012) er eksempler på denne balanseringen. Se religionsdialog-kirkelige-handlinger.
Sammenheng med andre artikler
- misjon-i-kontekst — misjonsteologi i møte med andre religioner
- religionsdialog-kirkelige-handlinger — praktisk religionsdialog
- kirken-og-islam — Islam som den viktigste dialogpartneren i norsk kontekst
- jesus-i-koranen — Jesu plass i en annen religion
- historisk-relativisme-kristendom — historisk relativisme som utfordring for eksklusivismen
Kilder
- Knitter-2002-religionsteologi — Knitter, P.F. (2002): Introducing Theologies of Religions, kap. 12: «The Acceptance Model». Westminster John Knox Press
- Olsen-2004-religionsteologi — Olsen, J. (2004): «Religionsteologiens tre blodtyper». Dansk Missionsråd
- TEOL1010-bibeltolkning — hermeneutisk kontekst